De nylig avholdte britiske lokalvalgene bekrefter igjen en tendens som har vært tydelig i det meste av den vestlige verden: Der muslimer får fotfeste, blir islam den aksen som stadig mer politikk dreier seg om. Ikke nødvendigvis på den måten at alle partier blir muhammedanske, men slik at de nødvendigvis må forholde seg til islam og tilpasse sin politikk deretter.

Årsaken er innlysende: Den voksende muslimske velgergruppen er den mest standhaftige og den minst påvirkelige av argumenter eller hendelser. Landets utvikling kan få sosialdemokrater, liberale eller konservative til å endre sin stemmegivning fordi de i noen grad lar seg lede av personlige interesser. Muslimer stemmer derimot i flokk, ikke ut fra hva som tjener dem personlig, men hva som tjener islam. Og hvis det ikke finnes uttalte islamske partier, kaster de sin kjærlighet på dem som er parate til å yte islam de største tjenester, slik som å begrense ytringsfriheten, forby kritikk av islam og åpne grensene for muslimsk masseinnvandring.

For de ikke-islamske partiene er dette naturligvis en risikabel strategi, for det de kan håpe å vinne blant profetens tilhengere, risikerer de å miste blant den hjemmehørende befolkningen. Det er noenlunde hva som har skjedd med det tidligere så mektige Labour i Storbritannia, som led katastrofale tap ved valget. Ved å la grensen stå åpen for massetilstrømning av unge menn i stridsdyktig alder, håpet statsminister Keir Starmer tydeligvis å kunne tiltrekke seg muslimske stemmer, samtidig som han beholdt de engelske. Det gav et alvorlig tilbakeslag, for innvandringen er blitt et hovedtema ved valgene.

De fleste briter vil ganske enkelt ikke forære landet til profeten, og har kvittert ved å gi det innvandringskritiske partiet Reform et fantastisk valgresultat. Partiet har gått fra å ha 2 representanter i de lokale forsamlingene til 1420, mens Labour har mistet nesten like mange.

Pussig nok har heller ikke Labours islamkurs klart å holde på de muslimske velgerne, som i stort antall har gått over til De Grønne, som tidligere var et miljø- og klimaparti. Men nå søker de grønnere beiteområder ved å presentere seg som et islamo-sosialistisk parti som ikke lenger snakker om verdens kommende overoppheting. Det har gitt utbytte, og partiet kan notere seg betydelig fremgang.

De konservative, som i årevis styrte masseinnvandringen, fikk ingen takk, men led i likhet med Labour smertefulle tap. Her ligger det kanskje en lærdom som også danske, såkalte borgerlige partier kan trekke: De oppnår ingen politisk gevinst ved å smiske og bane vei for islam. Snakk så mye du vil om «menneskerettigheter» og avstandtagen fra «det ytterste høyre» (som er lik nasjonalsinnede), det gir ingen gevinst i stemmelokalet, men baner vei for Enhedslisten og De Radikale, hvis kjærlighet til islam blir sterkere for hver dag som går.

Da spiller det ingen rolle at De Grønnes leder, Zach Polanski, er en landsbyidiot som har løyet om sin angivelig strålende karriere, og som hevder at han gjennom hypnose kan få kvinners bryster til å vokse.

Landenes skjebne avgjøres ikke lenger av politikk i gammeldags forstand.

Kjøp Ruud Koopmans’ bok!

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.