I de italienske riksavisene er de daglige ilandstigningene fra Middelhavet knapt noen nyhet lenger. Og kanskje er det en viss logikk i det, for personene det gjelder har jo i de fleste tilfellene tenkt seg videre fra Italia etter kort tid. For rikspolitikken er de dermed forholdsvis irrelevante, om enn tilstrømningen skaper problemer for mottaksapparatene lokalt. Lokalavisene fortsetter å rapportere, men de leses kanskje ikke hos ambassaden?

I går skrev Corriere del Mezzogiorno – Puglia om resultatet av den n’te redningsoperasjonen i regi av den italienske marinen. 1320 personer – fra Syria, Sudan, Niger, Ghana, Bangladesh, Nord-Afrika og Afrikas horn – ble mandag plukket opp utenfor kysten av Sicilia og tatt med til et mottak i Taranto, sørøst på fastlandet.

Der hadde de ikke kapasitet til å ta imot alle, så omlag halvparten ble fordelt på andre mottak i regionen. I løpet av kort tid var flere forsvunnet.

Etter å ha hørt historiene til noen av de ankomne som ikke har reist videre ennå, spør reporter Francesco Strippoli noen av dem hvor de har tenkt seg. Flere vil til Nord-Europa, og det eneste nordeuropeiske landet som nevnes eksplisitt, er Norge.

Reporteren henvender seg til en gruppe unge kvinner fra Eritrea – man er fordelt etter etnisitet i smeltedigelens mottak. Atten år gamle Salam vil til Norge eller Sveits.

I et annet mottak møter han tjuefire år gamle Fusi fra Mogadishu, hvis familie tilhører Somalias etablishment. Faren og broren er angivelig drept av al-Shabaab. Han forteller at turen kostet tusen dollar. Kona hans, som er igjen i Somalia, har betalt for turen med assistanse fra noen slektninger som allerede bor i London. Fusi vil til Norge.

Det går aldri mange dagene mellom hver gang man leser lignende saker. Det er en stille exodus, og den møtes med en passivitet som ikke akkurat skremmer andre som er blitt fortalt om «de skandinaviske velferdsparadisene» med alle de lettlurte menneskene.