Debatten om det ligger en etterretningstabbe bak vurderingen av Saddams WMD, vil rulle videre. Det er verdt å notere Brian Jones innlegg i the Independent som figurerte prominently i parlamentsdebatten onsdag.

Jones artikkel problematiserer hva en etterretningstabbe vil si: Han påpeker at det har med byråkratiske og faglige rutiner og kompentanseområder å gjøre. En ganske innviklet materie.

Kort fortalt: Den vitenskapelige avdelingen innen Forsvarsdepartementets etterretningsavdeling (DIS) stilte seg spørrende til 45-minutteres påstanden. De gjorde sine betenkeligheter gjeldende. Poenget her er at etterretningsanalyser vanligvis er skrevet med mange forbehold. Jones og hans meningsfeller mente at det samme burde gjelde her. De så utkastene til septemberrapporten og mente den var for kategorisk. De ønsket ikke å bli tatt til inntekt for et så unyansert syn.
De reagerte på at 45-minutter påstanden kom fra en kilde, og selv om formidleren var kjent (en irakisk offiser), visste man ingenting om kilden selv. Det fant de betenkelig.

De fikk til svar at det fantes ytterligere informasjon, men at den var av så sensititiv karakter at den ble holdt under lock and key. Bare et utvalg personer fikk se den.

Det gjaldt nestlederen for Forsvarsdepartementets etterretningsavdeling, som satt som medlem av Joint Intelligence Committee (JIC). Det var denne som forfattet septemberrapporten. Dette var rollebladning, sier Jones, for dette er travelt opptatte toppsjefer som ikke er vant til det omstendelige arbeidet med å vurdere etterretningsmateriale. Det skjer på et lavere nivå. Det han sier om den organisatoriske arbeidsfordelingen er interessant og relevant:

The members of the JIC are mostly extremely busy officials. Some are effectively the chief executives of large organisations with large budgets and all that goes with that responsibility. Others have a wide range of other responsibilities. All will have a limited time to study personally intelligence reports and the related archives in detail. Most will have had quite limited experience of analysing intelligence.

From my perspective the JIC’s function is to oversee the assessment of intelligence and question and challenge the experienced and dedicated analysts and intelligence collectors on issues where they, the JIC, might understand the broader relevance and significance of a particular assessment. When they take it upon themselves to overrule experienced experts they should be very sure of their ground, and if a decision to do so is based on additional sensitive intelligence unknown to the experts, it must be incontrovertible.

Jones sier han senere har snakket med folk som har sett det hemmelige materialet, og det fjerner ikke tvilen om 45-minutter påstanden. Han oppfordrer regjeringen til å publisere materialet.