Hans Rustad 
Noen av leserne ønsker at Red. skal kommentere artikkelen om Documents Ukraina-dekning i minerva.no. Det er en umulig oppgave. Jeg har altfor stor respekt for materialet til å innlate meg på en slik oppgave. Hvis man skulle ta det seriøst – og dét er ønsket her –, ville det kreve en omfattende utgreiing.
Vi støter umiddelbart på et metodisk problem. Thuestad forholder seg til sitt moralske utgangspunkt. En historiker må forholde seg til situasjonen slik den var – Biden-administrasjonens agering høsten 2021 og over i det nye år – og deres ulike signaler til Moskva. De var ikke entydige. I motsetning til dem som tror de utkjemper 2. verdenskrig om igjen: Bidens politikk var vinglete, og mange mener at dette ga Putin rom til å rykke frem.
Et annet aspekt var Demokratenes forhold til Ukraina. Demokrater hadde spilt en rolle i Washington ved valget både i 2016 og 2020. Ved ambassaden i Washington var det folk som Chalupa som forsøkte undergrave Trump. For ikke å snakke om Biden-familiens involvering i korrupsjonen i Ukraina. Vi snakker om et omfattende og komplisert samarbeid.
Alf R. Jacobsen leverer en ny dimensjon i sin nye bok: Atle Berg og Frode Berg-sakene er knyttet til Ukraina. Kommunikasjonen fra den russiske mekanikeren på ubåtverftet i Arkhangelsk gikk gjennom en postboks i Kyiv som den ukrainske e-tjenesten hadde tilgang til. De kunne hente materialet og overlevere det til amerikanerne og ta æren for det.
Men norske medier har for lengst skrinlagt disse spionsakene. E-tjenesten lyktes ikke med å få Atle Berg på kroken. Han risikerte for mye. Frode Berg bet på og betalte en høy pris.
Alf R. har gravd frem nytt materiale og bundet norske etterretning til krigen i Ukraina. Det burde vært av høyeste interesse for en oppegående presse. Men det motsatte er tilfelle. Det kan ikke Document gjøre noe med. Vi kan heller ikke gjøre noe med at Thuestad ikke tar seg bryet med å lese Jacobsen og i det minste vurdere muligheten for at opptakten til krigen er mer kompleks enn det mediene og politikerne sier.
Når selv New York Times trykker lange artikler om samarbeidet mellom CIA og Ukraina og hvordan amerikanerne har styrt krigen fra Wiesbaden, men ingen norske medier refererer disse banebrytende artiklene, kan ikke Document gjøre noe med det.
Mediene har sluttet å være medier; de opererer selv som aktører – noen sågar som agenter. Det er ikke bare uryddig. Det er farlig for norsk sikkerhet og for norsk evne til å orientere seg.
Document vil fortsette å bidra til å gi publikum best mulig informasjon. Det må nødvendigvis bli noe annet enn propagandaen i norske medier. Hvis noen vil dømme Document for dette, så står det dem fritt. Det er et spill norske medier driver, og det er lite fruktbart.
Ukraina har hele tiden handlet om USA og amerikansk politikk.
I økende grad handler det også om europeisk politikk med europeiske ledere som vil go it alone – opptre på egen hånd. Dermed oppnår de den splittelsen som de beskylder Trump for.
Vi har et helt annet utgangspunkt enn Thuestad og Minerva. Vi mener Document leverer et korrektiv som norsk offentlighet sårt trenger.
Thuestad og Minerva vil at Document skal sparkes ut av Redaktørforeningen og fratas pressestøtte.
Det er deres bidrag. De vil skalke lukene.
Men det har ingenting med pressefrihet å gjøre. Det er et advokatur for sensur og ensretting. Europa henger langt etter USA og begår i dag de samme feil som Demokratene holdt på med i årevis: innføringen av et sensurregime som undertrykker supplerende og korrigerende meninger og informasjon.
Når selv opplysningene som fremkommer i New York Times er uvelkomne, går man i den fellen som J.D. Vance advarte mot under sikkerhetskonferansen i München: Man er sin egen verste fiende.
Document håper og tror at vi kan utgjøre en forskjell. En liten forskjell som blir større for hver dag.
Vi vokser.
Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.
