Svenskene har det med å ta alt et skritt lenger. Nå sier en prest i den svenske kirken, Anna Karin Hammar, at hvis man ikke stemmer rødt, går man fortapt. Hun gjør valgseddelen til en trosbekjennelse. Det er vanskelig å forestille seg, men det er det logiske sluttpunkt for en totalitær bevegelse. Alt blir politisk. Også Gud.
Steget over til islam er snublende nær.
När valsedeln blir en bekännelsefråga
Anna Karin Hammar er såpass høyt oppe at hun har vært kandidat til å bli erkebiskop. Hun har fått støtte av biskoper emeritus’er.
I forkant av parlamentsvalget har Hammar forklart at en stemme på Tidö-partiene er en status confessionis – et trosbekjennelsesspørsmål. Dermed sier hun ikke bare at visse politiske alternativer er dårlige. Hun sier at den kristne trosbekjennelsen trekker en grense gjennom svensk partipolitikk.
I avisen Dagen sier hun at valget utgjør en status confessionis for kirken og de troende. Hennes konklusjon er kategorisk: «Ingen kan stemme på Tidö-samarbeidet og samtidig bekrefte kirkens bekjennelse til menneskeverd og skapelsens hellighet.» I sitt svar til Susanna Birgersson i Göteborgs-Posten skjerper hun formuleringen ytterligere: Det blir et spørsmål om «å forråde den kristne troen eller ikke».
Dette er alvorlig både for kirken og menighetene og publikum i sin alminnelighet.
Hammar er medlem av kirkemøtet og er sosialdemokrat.
Det hele begynte med et Facebook-innlegg, tankevekkende i seg selv: Hvis flertallet radikaliseres, får de mest radikale enorm påvirkningskraft gjennom sosiale medier. Ingen stopper dem.
Woke-ideologien respekterer ingen grenser. Det er dét som er problemet. I kirkens historie har man en gruppe saker som kalles adiaphora – de mellomliggende ting – som ikke trenger være bestemmende for frelsen. Det avhenger av situasjonen. Før var man opptatt av begrepet: Var dans syndig? I dag er nesten alt tillatt. Men Hammar gjenoppliver bekjennelsesspørsmålet fordi hun forstår at det er et potent våpen i venstresidens hender hvis de kan gjøre stemmeseddelen til et trosspørsmål.
Her ligger kjernen i saken. Status confessionis er ikke et uttrykk for vanlig politisk skarphet, men et begrep for kirkens ytterste bekjennelsesgrense. I den tiende artikkelen i Konkordieformelen behandles spørsmålet om adiaphora – det som i seg selv verken er påbudt eller forbudt – men som i en tid med forfølgelse og bekjennelse ikke lenger kan behandles som frie saker, dersom motstanderne gjennom dem forsøker å fortrenge evangeliets sannhet. Det er der begrepets alvor ligger; det handler om situasjoner der kirken må bekjenne eller gi etter.
Det var også i den ånden Dietrich Bonhoeffer brukte tanken under kirkekampen i Tyskland da nazismens raseprinsipper truet med å trenge inn i kirkens eget liv. På lignende måte ble uttrykket senere brukt i kampen mot apartheid, der Det lutherske verdensforbundet i 1977 beskrev situasjonen i Sør-Afrika som en status confessionis. Det er altså ikke et teologisk utropstegn for skarpe samfunnsdebatter, men et ord for kirkens ytterste bekjennelsesgrense.
Nå er det Palestina som spiller samme rolle som Sør-Afrika, med det resultat at kirken velsigner antisemittisme. Derfor er Hammars fremstøt alvorlig.
Den kristne troen gir ikke noe ferdig partiprogram. Kristne kan dele overbevisningen om menneskeverdet og ansvaret for skapelsen og likevel komme til forskjellige konklusjoner om migrasjon, klima, energi, bistand eller kriminalpolitikk. Hammar sier derimot at en kristen kan stemme på Centerpartiet, men ikke på Kristdemokraterna, Moderaterna, Liberalerna eller Sverigedemokraterna – og at grensen følger av kirkens trosbekjennelse. Da blir politiske avveininger opphøyd til lære.
Problemet er kanskje ikke at Anna Karin Hammar har oppdaget en status confessionis. Problemet er at hun selv er i ferd med å skape en.
Hammar kunne ha sagt at Tidö-partienes politikk etter hennes vurdering strider mot kristen etikk. Hun kunne ha argumentert mot regjeringen og oppfordret kristne til å stemme annerledes. Men hun valgte status confessionis. Hun trakk bekjennelsesgrensen gjennom stemmeseddelen.
Derfor er biskopenes taushet ikke noe nøytralt alternativ. Hvis Hammar har rett, bør Svenska kyrkan si det åpent, og bispemøtet bør si at man representerer en kirke der bare de som støtter en sosialdemokratisk statsministerkandidat, har plass innenfor kirkens enhet. Hvis Anna Karin Hammar tar feil, må hennes læresetninger etterprøves. Dette skjer gjennom offentlige uttalelser og gjennom tilsynsveien. Og hvis ingenting av dette skjer, er det kanskje den klareste dommen av alle: Bekjennelsesgrensen brukes når det passer politisk, men overvåkes ikke når den misbrukes teologisk. Man er gjerne biskop når man kan handle i tråd med kirkemøtets flertall – men aldri imot det.
For alle som bryr seg om å leve i et sivilisert samfunn, er dette ytterst alvorlig. Det representerer en invasjon av rom som skal forbli upolitiske. Prester er ytterst varsomme med å si noe politisk, men her åpner Hammar dørene på vidt gap. En slik vei kan gjøre ubotelig skade, og vi ser allerede samme tendens i Den norske kirke.
Kirkens preses fusket bibelsitat under kong Haralds gravferd
