Migrasjonen drives av fattigdom, hører man til stadighet. Paven sier det nesten hele tiden. Det er bare en drøy uke siden han gjentok godfjottede katolikkers mantra om at millioner av barn og ungdommer hvert år blir «tvunget til å forlate hjemlandet sitt på grunn av krig, fattigdom, vold, miljøkatastrofer og andre tragedier».
Kanskje man ikke skal tenke altfor stygt om at Den katolske kirken i flere vestlige land får betalt både av offentlige og private lommer for å ta seg av migranter, og kanskje skal man ikke forlange at paven forstår hva som egentlig driver migrasjonen, selv om man kunne ha forventet det av en kirke som i alle fall har vært intellektuelt respektabel.
Men det er ikke sant at det er de mest desperate som innvandrer ulovlig til Europa. Marokko er blant Afrikas mest velstående land. Men som vi fikk en påminnelse om i slutten av juli, er migrasjonstrykket derfra høyt.
Det fremstår muligens som et paradoks, men er det ikke. Det kreves faktisk en viss velstand for å utvandre. Verdens fattigste og mest desperate er ikke i nærheten av å ha sjansen til det (men mange av dem får den en dag).
Det hører til sjeldenhetene at det som egentlig er nokså elementær innsikt på migrasjonsfeltet, finner veien til toneangivende europeiske medier, men Die Welt gjorde et unntak her forleden.
Den tyske avisens krigskorrespondent Alfred Hackensberger har snakket med folk som har peiling. En av dem er den 54 år gamle spanske forretningsmannen Miguel Sabio, som leder selskapet Alvaplast Maroc Sarl i Tanger, hvor det har vært aktivt siden 1997. Havnen der er en av de kraftigste økonomiske motorene i Marokko, hvor økonomien vokser raskt.
«Marokko er virkelig som en rakett, og det på mange måter», forklarer Sabio videre. «Endringene de siste 20 årene har vært grunnleggende på mange nivåer.» Faktisk har kongedømmet ikke bare fokusert på økonomisk utvikling. Den offentlige infrastrukturen er blitt forbedret. I byene kjører nye, rimelige busslinjer, og offentlige parker og gamlebyene er blitt renovert. Et hurtigtog forbinder Tanger med hovedstaden Rabat og Casablanca. Strekningen skal utvides til Marrakesh og Agadir.
Samtidig sank den flerdimensjonale fattigdomsraten med nesten halvparten i løpet av ti år: fra 11,9 prosent i 2014 til 6,8 prosent i 2024. Den måler ikke bare inntekt, men også tilgang til utdanning og helsetjenester.
Likevel ønsker marokkanere seg til Europa. Migranter som Die Welt har snakket med i Ceuta, forteller at de vil til Tyskland.
Men dette er akkurat som forventet, sier en nederlandsk sosiolog til Hackensberger. Professor Hein de Haas ved Universitetet i Amsterdam har forsket på marokkansk migrasjon i nesten 30 år, og har skrevet boken «How Migration Really Works» (2023). Han forklarer dynamikken:
«Når land klarer å ta spranget fra lavinntekts- til middelinntektsstatus, fører utviklingen som regel til mer, ikke mindre, utvandring.»
«Forbedringer innen utdanning, levestandard, fattigdomsbekjempelse og tilgang til informasjon vekker høyere forventninger til livet hos unge mennesker og forbedrer samtidig deres muligheter for utvandring.»
Andre undersøkelser bekrefter det:
Ifølge en rapport fra Arab Barometer fra 2024 skal 35 prosent, hovedsakelig unge marokkanere, vurdere å utvandre. De oppgir økonomiske årsaker og søker «bedre muligheter».
Det er riktignok ungdomsledighet i Marokko, ikke minst fordi afrikanere som kommer fra land sør for Sahara, kommer dit – og har lavere forventninger enn marokkanske ungdommer.
Men arbeidsmarkedet i Europa er heller ingen dans på roser lenger, hverken for unge europeere eller unge inntrengere – men livsoppholdet er uansett garantert av selvmordsempatiske velferdsstater. Erfaringen viser at veien til kriminalitet likevel er svært kort for nordafrikanere i Europa.
Innsikten som de Haas formidler, er ikke ny. Oxford-professoren Paul Collier la den for dagen i sin bok «Exodus» allerede i 2013. Selv et Europa som i europeeres øyne er på vei ned, vil i lang, lang tid fortsette å tiltrekke seg mennesker fra land i andre verdensdeler, selv om – nei, fordi – disse er på vei opp. Slik blir de med Europa på veien ned, og medvirker selv til prosessen. Kunne antikkens greske tragedieforfattere ha kommet opp med noe slikt?
Et mer velstående Afrika vil således skape enda mer migrasjonstrykk, ikke mindre. Mange innbiller seg at bare Europa bidrar til økonomisk utvikling i Afrika, så vil migrasjonsstrømmen gå ned. Kong Harald var selv blant dem, det beviste hans uttalelse i Roma i april 2016:
– Vi må jo prøve å gjøre noe der det kommer fra for å stoppe flyktningstrømmen. Det er dét som må bli løsningen til slutt. Vi kan ikke ta imot hele Afrika i Europa, det går ikke, fortsetter han.
Sorry altså, men det hjelper ikke å «gjøre noe der det kommer fra». Så gikk det da også mindre enn et halvt år før han forkynte at nordmenn tror på Allah og har innvandret fra Afghanistan.
Vi befinner oss i den tragikomiske situasjon at innsikten i hva som driver migrasjonen, er bortimot fraværende, selv om nettopp migrasjonen er det mest skjebnesvangre for Europa. Vår verdensdel står intellektuelt forsvarsløs.
Det er en ny situasjon at Europa er dummest. Den vitenskapelige revolusjonen skjedde tross alt her. Vesten ble økonomisk og militært sterkt fordi det ble vitenskapelig og teknologisk overlegent.
Men i dag skjønner vi ikke fenomenet migrasjon, som truer oss mer enn militære farer. Det er som om vi fortsatt skulle befatte oss med alkymi og ikke kjente det periodiske system.
Saken er at det er Europa selv som bestemmer Europas fremtid. Derfor kommer ikke Europa utenom å forsvare sine grenser med makt hvis det ønsker å overleve. Foreløpig virker det ikke slik. Det er viljestyrken det kommer an på, og man ser fortsatt forgjeves etter dén.
