Donald Trump har i 2025–2026 vist en konsekvent og allsidig tilnærming til Iran som skiller seg markant fra tradisjonelt vestlig diplomati. Den nylige rammeavtalen (Memorandum of Understanding, MOU) fra midt i juni 2026 er et godt eksempel.

Den er en midlertidig 14-punkts avtale som gir 60 dagers våpenhvile, gjenåpning av Hormuzstredet, midlertidig sanksjonslette og mulighet for oljeeksport for Iran, mot løfter om ingen atomvåpen, reduksjon av anrikningsgraden og videre forhandlinger om kjerneproblemer.

Norske og europeiske medier har stort sett vinklet dette som en ugunstig avtale for Vesten – Iran får økonomisk pustehull uten full kapitulasjon. Men denne kritikken avslører en manglende forståelse av Trumps forhandlingsfilosofi.

Abraham Accords – suksessen med transaksjonelle gevinster

For å forstå Iran-tilnærmingen må man se tilbake på Abraham-avtalene fra 2020. Der lyktes Trump (med Jared Kushner i spissen) der andre hadde mislyktes i tiår. Avtalene normaliserte forholdet mellom Israel og flere arabiske stater (Emiratene, Bahrain, Marokko, Sudan) uten å løse det palestinske kjerneproblemet først.

Hvorfor fungerte det? Fordi det var pragmatiske, transaksjonelle deals. Partene fikk raske, håndfaste goder: økonomisk samarbeid, flyruter, teknologi, våpensalg, sikkerhet mot Iran og politiske insentiver (som USAs anerkjennelse av Marokkos krav på Vest-Sahara). Det var ikke «la oss bygge tillit og love å være venner». Det var business: Begge sider så umiddelbar nytte og bindinger som gjorde det vanskelig å trekke seg. Dette skapte momentum og snøballeffekt – ett land signerte, neste fulgte etter.

Tradisjonelt fredsdiplomati har derimot ofte fokusert på de største, mest eksistensielle spørsmålene først: tillitsbygging, historiske narrativer, menneskerettigheter og store rammeavtaler. Resultatet har vært symbolske kontrakter uten reelle insentiver eller bindinger. Når ingen har sterk egeninteresse i å holde avtalen, kollapser de lett – som vi har sett flere ganger i Midtøsten.

Trumps verktøykasse mot Iran

Med Iran har Trump prøvd mange tilnærminger siden han tok over igjen i 2025:

• Diplomati og direkte samtaler startet tidlig (april 2025).
• Pauser og midlertidige avtaler for å teste vilje.
• Økonomisk maksimumspress med sanksjoner.
• Trusler og offentlig fleksing av muskler.
• Militære aksjoner for å vise at han faktisk er villig til væpnet konflikt hvis nødvendig.

Samtidig har Trump måttet vise tålmodighet og bruke trinnvise steg også overfor egne støttespillere, hardlinere i partiet og Kongressen for å beholde oppslutning underveis i prosessen.

Rammeavtalen fra juni 2026 passer inn i dette mønsteret. Den gir raske gevinster for begge sider: Iran får oljeinntekter og stabilisert skipsfart, verden/USA får lavere oljepriser og redusert umiddelbar spenning. De vanskelige spørsmålene som fullt atomprogram, missiler og proxy-krigene utsettes til de neste 60 dagene, mens klokken tikker og økonomiske forhandlingskort brukes. Dette er ikke naiv tillit – det er testing av hvor mye Iran vil gi for fortsatt økonomiske goder, og hvor mye USA må ofre for å få fremdrift.

Trump tenker som en forretningsmann, slik han beskrev i «The Art of the Deal»: Sett høye mål offentlig, skap momentum med små wins, bruk forhandlingskortene fleksibelt, hold mange baller i luften og vær villig til å walk away. Strategien er åpen og har vært demonstrert både i første presidentperiode og nå.

Medienes og Europas manglende forståelse

Likevel velger mange norske og europeiske medier å se rammeavtalen som en svakhet eller ettergivelse til Iran. De fokuserer på at Iran ikke har gitt full kapitulasjon ennå, og at regimet får økonomisk lettelse. Dette er en klassisk misforståelse av Trumps stil. De leser avtalen gjennom en tradisjonell diplomatisk linse – der man forventer store prinsipielle seire umiddelbart – istedenfor å se den som et taktisk steg i en lengre transaksjonell prosess.

Europa har selv erfart at deres egen tilnærming (mer multilateral, verdibasert og tålmodig) ofte har ført til få resultater mot aktører som tenker ideologisk og langsiktig. Når Trump leverer bevegelse der andre har stått stille, blir det likevel møtt med skepsis fordi strategien ikke passer inn i etablerte diplomatiske maler.

Et lignende eksempel på hvorfor slike deals er krevende, så vi i februar 2025 da Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj var i Det hvite hus for å signere en mineralavtale. Etter samtaler på bakrommet og enighet om avtalen, grep han plutselig mikrofonen for åpen scene, insisterte på sikkerhetsgarantier og snakket kritisk om Russland. Møtet endte brått, men avtalen kom senere på plass etter videre forhandlinger.

Irans proxy-kriger gjør forhandlinger ekstra vanskelig

Irans proxy-kriger er en strategi med «Axis of Resistance» (akse av motstand) der de støtter væpnede militser og grupper for å utøve innflytelse uten direkte konvensjonell krig. Dette gir avskrekking og evne til å ramme fiender (Israel, USA, Saudi-Arabia) indirekte. Her er de viktigste per juni 2026 (kilder via Grok):

• Libanon: Hezbollah – Irans mest profesjonelle og mektige proxy. Tusenvis av raketter rettet mot Israel, tung innflytelse i libanesisk politikk og har deltatt i kamper i Syria. Ofte kalt «juvelen i kronen».
• Yemen: Houthis (Ansar Allah) – Har angrepet skipsfart i Rødehavet, raketter mot Saudi-Arabia og Israel. Har styrket Irans evne til å forstyrre global handel.
• Irak: Flere sjiamilitser som Popular Mobilization Forces (PMF), inkludert Asaib Ahl al-Haq, Badr Organization og Kata’ib Hezbollah. Disse har angrepet amerikanske styrker og har stor politisk innflytelse i Irak.
• Syria: Støtte til Assad-regimet + sjiamilitser. Iran har brukt Syria som bro for våpen til Hezbollah og for å opprettholde en landkorridor.
• Gaza/palestinske områder: Hamas og Palestinian Islamic Jihad (PIJ) – Iran gir finansiering, våpen og trening, selv om Hamas er sunnimuslimsk. Dette har vært sentralt i konflikter mot Israel.
• Andre: Mindre aktivitet eller støtte i Bahrain, Afghanistan og mot Houthi-lignende grupper. Iran har også støttet visse grupper i Syria og Irak for å motvirke IS og vestlig innflytelse.

Denne proxy-strukturen er en av hovedgrunnene til at det er vanskelig å få til rene avtaler: Regimet gir sjelden full kontroll over disse gruppene, og de brukes som forhandlingskort. Selv i en rammeavtale som den nylige MOU-en blir proxy-spørsmålene ofte utsatt eller delvis adressert.

Ingenting er garantert – men Trump prøver

Ingenting er noen garanti, særlig ikke mot aktører som Russland og Iran. Begge tenker svært langsiktig, og ideologi, regimeoverlevelse, historisk identitet og prestisje veier tungt. Små, raske gevinster frister mindre når innsatsen handler om eksistensiell sikkerhet og narrativ. De har vist vilje til å tåle store kostnader for å spille på tid, i håp om at vestlige demokratier skifter politikk.

Likevel er det verdt å merke seg at Trump er villig til å prøve «alt» – diplomatisk, økonomisk og militært – og at han er usedvanlig utholdende. Han kombinerer offentlig høye ambisjoner med pragmatiske steg og reell vilje til å bruke makt. Det skiller seg fra tidligere administrasjoner som ofte har vært mer passive eller ideologisk låste.

Om denne Iran-prosessen lykkes fullt ut, vet vi ikke ennå. Men å avvise tilnærmingen uten å forstå logikken bak, sier mer om kritikerne enn om strategien.

Trump spiller ikke tradisjonelt diplomati – han driver business i en farlig verden. Og det er nettopp det mange europeiske kommentatorer fortsatt ikke har satt seg inn i.

Opprinnelig publisert på artikkelforfatterinnens Substack.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.