– Historisk sett har hverken Holocaust eller senere massakrer, som den 7. oktober, ført til noen varig endring i den internasjonale sympatien for jødiske liv. 

Antisemittismens historiske kontinuitet og transformasjon

Spørsmålet om hvorfor jødehatet vedvarer uavhengig av sosiopolitiske konjunkturer, er komplekst. Holocaust førte ikke til et endelig oppgjør med antisemittismen; det utløste snarere nye bølger av aggresjon som ofte underkommuniseres.  Dokumentasjon viser at jøder som overlevde utryddelsesleirene, ble utsatt for massakrer av sivilbefolkningen ved hjemkomst til land som dagens Ukraina og Polen. Selv i norsk kontekst så vi ekskluderende mekanismer, eksempelvis diskriminering i forbindelse med «de hvite bussene», da jødene ikke var norske nok.

Terrorangrepet 7. oktober 2023 markerer et mørkt høydepunkt. Massakrens bestialitet overgikk i mange henseender historiske grusomheter og utløste en global bølge av antisemittisme av et omfang vi ikke hadde sett i moderne tid. I 2025 ble det drept 20 jøder i vestlige land, utelukkende på grunn av deres etniske og religiøse identitet, uavhengig av deres tilknytning til staten Israel. Hendelser som plakaten ved Villa Hotel i Osh i Kirgisistan i forrige uke, med teksten «adgang forbudt for jøder og dyr», illustrerer en skremmende dehumanisering.

En åpenbart antisemittisk kampanje i formatet til barnespillet «Hangman» har dukket opp på flere tog i London Underground de siste dagene. Midt i annonsen vises et quiz-spørsmål: «Hvilket land har nylig vedtatt en lov om å henge folk i et land det ulovlig okkuperer?» Svaret vises delvis – «ISRA_L» – en direkte allusjon til navnet Israel. Reklamen skaper et visuelt inntrykk som knytter Israel til mord og henrettelser, og gir dermed det giftige budskapet fri distribusjon i det offentlig rom. Det faktum at et offentlig organ som British Transport Authority tillater en sponset reklame som formidler grov antisemittisme, er mulig fordi jødehat igjen er blitt stuerent i Europa.

Vi observerer i dag en konfluens mellom klassisk, moderne og «ny» antisemittisme. Siden 7. oktober har vi sett en vanhellig allianse mellom venstreekstreme miljøer, radikal islamisme og det som fins av høyreekstreme miljøer. Disse grupperingene forenes i et felles fiendebilde av Israel for å legitimere angrep på det jødiske folk globalt. Utviklingen de siste to årene tar oss 90 år tilbake og bør tjene som et varsel for både det jødiske folk og staten Israel.

Vestlig ettergivenhet overfor totalitære regimer og terroraktører

Den pågående konflikten med det iranske terrorregimet – en av verdens mest destabiliserende aktører – har avdekket problematiske holdninger i Vesten. Det handler ikke utelukkende om antisemittisme, men om en dypere systemisk svikt i vestlig moral og utenrikspolitikk.

Mangelen på internasjonale sanksjoner og fordømmelse etter Iran-regimets brutale massakre på egne demonstranter i januar, hvor tusenvis ble drept, står i grell kontrast til reaksjonsmønsteret når terrorledere i Gaza eller Libanon likvideres.  Bare i løpet av 8. og 9 januar i år er det anslått at regimet drepte om lag 36.500 demonstranter. Hvor mange de har drept totalt sett, får vi sannsynligvis aldri vite.

Støtten til det iranske regimet, til tross for deres 47 år lange satsing på kjernefysisk opprustning og eksport av terror, fremstår som en selvdestruktiv strategi. At også Norge, senest i april 2026, støttet nominasjonen av Iran til sentrale FN-komiteer for menneskerettigheter og terrorforebygging, reiser alvorlige spørsmål ved dømmekraften til den norske politiske ledelsen. Denne formen for politisk masochisme i Vesten, og særlig innen EU, er vanskelig å forklare rasjonelt.

Misbruket av folkeretten

Det foreligger dokumenterbare ubestridte fakta om FN-organers kamp mot Israel, hvor antallet resolusjoner rettet mot Israel overgår antallet mot samtlige andre medlemsland til sammen. Dette er bevis på at folkeretten og menneskerettighetsbegrepet instrumentaliseres og selektivt anvendes som et politisk våpen mot den jødiske staten.  Samtidig ser vi en påfallende apati overfor reelle folkemord og massive menneskerettighetsbrudd i land som Sudan og Syria, samt overfor kurdiske minoriteter, tibetanere og mange flere.

Krigen i Ukraina mottar massiv økonomisk og militær støtte med henvisning til folkeretten, mens kampen mot det iranske terrorregimet møtes med ignorering av de samme juridiske prinsippene. Denne inkonsekvensen styrker islamistiske regimers overbevisning om at Vesten er på deres side.

FNs generalsekretær, António Guterres, som har markert seg som en tydelig kritiker av Israels politikk, og som fortsatt ikke klart har fordømt massakren 7. oktober 2023, har ved flere anledninger kritisert angrepet på Iran og hevdet at krigføringen til Israel og USA bryter med folkeretten. Dersom man følger generalsekretærens logikk, vil det i praksis bety at Israel og resten av verden må avstå fra defensive tiltak inntil en eksistensiell trussel – som et iransk atomvåpenangrep – er et faktum, før retten til selvforsvar etter FN-paktens artikkel 51 kan påberopes.

Det iranske regimet uttrykker eksplisitt at deres overordnede mål er elimineringen av staten Israel. I dette utviser regimet en grad av åpenhet som deres vestlige og andre støttespillere i FN i mindre grad reflekterer over. Det faktum at regimet over tiår har allokert betydelige ressurser til global terrorvirksomhet og utvikling av kjernefysisk kapasitet, gir lite rom for å tolke FN-pakten i en retning som legitimerer regimets handlemåte. Slik asymmetrisk anvendelse av folkeretten – hvor sanksjoner og fordømmelse rettes mot Israel, men sjelden mot autoritære regimer og terrororganisasjoner – svekker de internasjonale institusjonenes legitimitet. Den nåværende konflikten bør ikke forstås som en krig Israel kunne velge bort, men som en eksistensiell og nødvendig forsvarskamp for en stat som er omringet av fiendtlige aktører støttet av regionale stormakter.

I det offentlige rom er det kausale forholdet i konflikten snudd på hodet: Israel og USA fremstilles som aggressorer, mens det iranske regimet og dets proxy-grupper tildeles en offerrolle. Anklager om kollektiv avstraffelse av sivilbefolkning fremstår som inkonsistente når de samme aktørene unnlater å kritisere systematiske angrep utført av Iran, Hamas og Hizbollah mot israelske sivile. I denne sammenhengen er det også betimelig å belyse internasjonale organisasjoners rolle, som for eksempel Røde Kors (ICRC), som møter kritikk for manglende press for å få besøke gisler i Gaza og til og med nektet å levere medisiner til fangene, mens de samtidig har et sterkt fokus på rettighetene til innsatte terrorister i israelske fengsler.

Videre er det problematisk når FNs generalsekretær overser Irans brudd på havretten, spesifikt blokaden av skipsfarten i Hormuzstredet, som er i strid med FNs havrettskonvensjon av 1982 om fri gjennomfart; stredet er internasjonalt, det tilhører ikke bare Iran. At man velger å kritisere Israels defensive operasjoner, mens man forbigår slike fundamentale brudd på internasjonal orden, tyder på en selektiv rettsanvendelse som nesten alltid går i Israels disfavør.

Israel som en geopolitisk syndebukk

Historisk sett har hverken Holocaust eller senere massakrer, som den 7. oktober 2023, ført til noen varig endring i den internasjonale sympatien for jødiske liv. Snarere ser man en eskalering av antisemittisk retorikk, hvor Israel anklages blant annet for folkemord, samtidig som reelle forsøk på folkemord mot jøder ignoreres.

Også i dag fungerer Israel som en geopolitisk syndebukk. Dette hykleriet utgjør en strategisk front på lik linje med de militære truslene. I en situasjon der internasjonale fora og deler av det vestlige medielandskapet fremstår som partiske, tvinges Israel til å prioritere egen sikkerhet og nasjonal overlevelse over eksternt press. Krig mot terrorregimer tar tid og kan ikke vinnes over natten. Dette forstår både USA og Israel, men ikke våre lokale politikere, og slett ikke deres medieaktivister.

Måten president Trump svarte på spørsmål om Iran-krigen kort tid etter den siste attentathendelsen lørdag kveld amerikansk tid, vitner om en president som er fast overbevist om at Iran-regimet er for farlig til at de kan få leke med kjernevåpen og drømme om å utrydde Israel.

Trump-administrasjonen initierte sammen med Israel en krig mot terrorregimet i Iran av et omfang som savner sidestykke i amerikansk historie etter andre verdenskrig. Denne strategien innebar en betydelig politisk og geopolitisk risiko. Det argumenteres for at operasjonen var resultatet av en langvarig planleggingsfase – av enkelte anslått til å strekke seg over flere tiår, slik Netanyahu selv har erklært. Enhver analyse som overser disse strategiske rammene, vil nødvendigvis mangle den nødvendige dybdeforståelsen av situasjonen.