Jonas Stava 
Koranen regnes som uskapt, evig og bevart på himmelske tavler (sure 85:22). Ifølge islamsk tro ble den åpenbart for Muhammed mellom år 610 og 632 e.Kr. og fikk sin endelige form under kalifen Uthman omkring år 652. Muslimer har tradisjonelt hevdet at Koranen har forblitt fullstendig uforandret i over 1400 år. Koranen betraktes derfor som en tekst som er fullkommen ord for ord og bokstav for bokstav, identisk med sitt himmelske forbilde.
Kristne tror derimot ikke at Bibelen er uskapt. De tror snarere at Bibelen ble skrevet av menneskelige forfattere inspirert av Gud. Den ble ikke sendt ned fra himmelen som en ferdig bok, men ble skrevet over tid under guddommelig inspirasjon. Kristne mener at Bibelen var fullstendig i sine opprinnelige skrifter, selv om mindre tekstvariasjoner har oppstått gjennom overleveringen av håndskrifter. Disse forskjellene regnes generelt som små og uten betydning for kristendommens grunnleggende læresetninger.
En sammenligning som ofte trekkes, er at muslimer tror om Koranen det kristne tror om Jesus. Kristne tror at Jesus er fullkommen, mens muslimer tror at Koranen er fullkommen. Bibelen vitner om Jesus, mens Koranen for muslimer i seg selv betraktes som den fullkomne og tilstrekkelige åpenbaringen som leder til frelse.
På grunn av disse ulike teologiske påstandene har tekstvarianter i håndskriftene forskjellig betydning for kristne og muslimer. For å utfordre påstanden om at Koranen er en fullkommen himmelsk kopi som er bevart uten endringer, ville det teoretisk sett være tilstrekkelig å påvise én eneste tekstfeil eller endring.
Islam anses derfor som sterkt avhengig av at Koranen er blitt bevart fullkomment, mens kristendommen først og fremst betraktes som avhengig av Jesu Kristi fullkommenhet, snarere enn av at de bibelske håndskriftene er feilfrie.
Koranen skal ha fått sin endelige form under Uthman i år 652 e.Kr., bestående av 114 surer, og skal ha blitt bevart uforandret frem til den standardiserte Kairo-utgaven fra 1924, som bygger på Hafs-lesetradisjonen og er den mest utbredte versjonen i dag.
Kilder til Koranens sammenstilling
Mye av den tradisjonelle fortellingen om hvordan Koranen ble samlet og sammenstilt, stammer fra hadith-samlingene til al-Bukhari (870 e.Kr.), som skrev omkring 218–238 år etter Muhammeds død. Ifølge Bukhari ble fem offisielle eksemplarer av Koranen sendt til de viktigste islamske sentrene: Medina, Mekka, Basra, Kufa og Damaskus.
I århundrene som fulgte, oppstod det imidlertid flere versjoner og lesemåter av Koranen. Det finnes beretninger om koranutgaver med ulikt antall surer (110 mot 114), samt tusenvis av tekstlige forskjeller. Ingen av de opprinnelige koranhåndskriftene fra 600-tallet som tilskrives Uthman, er bevart i fullstendig form i dag.
Alle de fem tidlige islamske sentrene forble under muslimsk kontroll i denne perioden. Tidlige koranhåndskrifter, som Samarkand-håndskriftet og Sana’a-håndskriftene, eksisterer fortsatt, men de er ufullstendige og inneholder tekstvariasjoner.
Til sammenligning har tidlige bibelhåndskrifter som Codex Sinaiticus og Codex Vaticanus fra 200- og 300-tallet bevart nesten fullstendige eksemplarer av Bibelen. I tillegg finnes det hundrevis av håndskrifter av Det nye testamentet som er eldre enn 600-tallet.
Utviklingen av den arabiske skriften
Tidlige arabiske håndskrifter manglet både diakritiske prikker og vokaltegn. På den tiden kunne man bare skille mellom omkring 16 bokstavformer, mot de 28 arabiske bokstavene som brukes i dag. Prikker ble gradvis innført i løpet av 700-tallet, mens vokaltegnene ble utviklet på 700- og 800-tallet.
Ettersom arabisk uttale i stor grad avhenger av vokaler og diakritiske tegn, åpnet fraværet av disse kjennetegnene i de tidlige håndskriftene for flere mulige lesemåter og resitasjoner av den samme konsonantteksten.
Ifølge islamforskeren Shady Nasser sirkulerte det hundrevis av koranske lesetradisjoner i islams første århundrer. Etter hvert oppnådde ulike koranresitatører og tradisjonsformidlere anerkjennelse. Blant dem var Hafs (død 796), hvis overlevering senere ble dominerende.
Ibn Mujahid (død 936) kanoniserte etter hvert syv anerkjente lesemåter. Senere lærde, som al-Jazari, utvidet antallet anerkjente lesemåter til ni eller ti, mens al-Shatibi drøftet ytterligere tradisjoner.
Forskjeller mellom Koranens lesemåter
Det skal finnes titusenvis av tekstlige forskjeller mellom Hafs-lesemåten og andre anerkjente lesemåter av Koranen. Hafs-tradisjonen brukes i dag av flertallet av verdens muslimer. En tyrkisk kvinne, Hatun Tash, har offentlig vist frem flere regionale koranutgaver og oversettelser for å demonstrere tekstlige forskjeller mellom lesemåtene som brukes i ulike deler av den muslimske verden.
I en kjent samtale med den islamske apologeten Mohammed Hijab ble islamforskeren dr. Yasir Qadhi spurt om hvilken Koran som representerte den «ekte» Koranen. Han svarte at alle de kanoniske lesemåtene regnes som autentiske innenfor islamsk tradisjon. Kritikere hevder at dette reiser spørsmål om hvorvidt de tidligste formene av Koranen skilte seg vesentlig fra hverandre.
Sammenligninger mellom Hafs- og Warsh-lesemåtene avdekker tusenvis av forskjeller på ordnivå, selv om muslimske lærde vanligvis hevder at de fleste variasjonene gjelder uttale, dialekt, stavemåte eller mindre forskjeller i ordlyden, snarere enn vesentlige læremessige endringer.
De eldste koranhåndskriftene
Kritikere av påstanden om at Koranen er blitt bevart uforandret, viser ofte til flere forhold ved de tidlige håndskriftene:
– Ingen fullstendige koranhåndskrifter fra 600-tallet er bevart frem til i dag.
– De eksisterende tidlige håndskriftene er ufullstendige.
– De tidlige håndskriftene stemmer ikke fullt ut overens med hverandre.
– Ingen tidlige håndskrifter samsvarer nøyaktig med den moderne Hafs-teksten fra Kairo-utgaven av 1924.
– Håndskriftene inneholder en rekke tekstvarianter.
Dette får kritikerne til å spørre: Hvor er den opprinnelige, fullstendige Koranen?
Tekstforskeren Daniel Alan Brubaker har dokumentert endringer i ulike koranhåndskrifter, blant annet utviskinger, tilføyelser, overskrivinger, rettelser og selektiv tildekking av tekst. Han mener at dette viser at teksttradisjonen har utviklet seg over tid.
Kairo-utgaven fra 1924
Den moderne standardutgaven av Koranen som brukes i store deler av den muslimske verden, bygger i hovedsak på Kairo-utgaven fra 1924. Denne utgaven ble produsert i Egypt for å standardisere koranresitasjon og koranundervisning etter at bruken av ulike lesemåter hadde skapt forvirring i skoler og ved eksamener.
Ali al-Husayni al-Haddad og andre lærde valgte Hafs-overleveringen som den offisielle egyptiske standarden. Det finnes vedvarende beretninger om at alternative skoleutgaver ble ødelagt eller kastet, selv om flere kanoniske lesemåter fortsatt eksisterer og fremdeles trykkes og brukes i ulike regioner.
Hafs-utgaven fikk senere stor utbredelse gjennom saudiarabisk trykkevirksomhet, særlig gjennom King Fahd-komplekset for trykking av Koranen, som ble etablert i 1982.
Konklusjon
Kritikere hevder at håndskriftfunn, tekstvarianter og eksistensen av flere anerkjente lesemåter av Koranen utfordrer påstanden om at Koranen er blitt bevart fullkomment, uten noen form for variasjon fra sin opprinnelige himmelske form. For lesere som er interessert i dette emnet, anbefaler kritikere ofte Daniel Alan Brubakers Quranic Manuscripts som en kilde som dokumenterer tekstlige endringer og funn i håndskriftene.
Ifølge islamsk tro regnes Koranen som det største mirakelet og den mest fullkomne åpenbaringen. Moderne tekstkritikk har imidlertid gjort det umulig å tro på dette lenger. Kristendommens forsvarere fremholder ofte at kristne ikke setter sin ytterste lit til at håndskriftene er feilfrie, men til personen Jesus Kristus. Derimot hevder de at islams påstander om Koranen i langt større grad er direkte avhengige av at teksten er feilfri og har blitt bevart uforandret.
Som følge av dette spiller debatten om Koranens bevaring fortsatt en viktig rolle i kristen-muslimsk apologetikk og i interreligiøse diskusjoner i dag. Dr. Jay Smiths forskning finnes på YouTube-kanalen hans, Pfander, for dem som ønsker å undersøke temaet nærmere.
