Jonas Stava 
Det finnes mange tolkninger av konflikten mellom islam og jødedommen, så vel som mellom Israel og den islamske verden. Noen forklaringer legger vekt på kolonialisme, nasjonalisme, økonomi eller geopolitikk. Det jeg ønsker å oppnå her, er å presentere en teologisk forklaring på moderne antisemittisme i den islamske verden, med røtter i islams egen historie og lære.
Problemstillingen begynner med Muhammeds liv. Ifølge islam er Muhammed den siste profeten, det fullkomne forbildet for menneskeheten og den modellen alle muslimer forventes å følge. Før Muhammed utvandret til Medina i år 622 e.Kr., hadde byen allerede en betydelig jødisk befolkning. Flere jødiske stammer hadde stor økonomisk og politisk innflytelse. Banu Qurayza var dyktige jordbrukere og velstående. Banu Nadir var mektige og hadde sterke politiske forbindelser. Banu Qaynuqa kontrollerte store deler av markedet i Medina. Nord for Medina lå den jødiske høyborgen Khaybar, et annet velstående jødisk sentrum. Muhammed ble ønsket velkommen i Medina av enkelte jøder. Og fem år etter at Muhammed kom dit, var det ikke én jøde igjen i Medina. Hvordan kunne dette skje?
Da Muhammed ankom Medina etter å ha møtt motstand i Mekka, begynte han å forkynne at han var den siste profeten sendt av Gud. Han oppfordret jødene til å anerkjenne ham og konvertere til islam. De jødiske stammene avviste imidlertid i stor grad påstandene hans. Ifølge den islamske fortellingen kunne jødene ikke finne belegg for Muhammed i sine hellige skrifter, og i motsetning til tidligere bibelske profeter utførte ikke Muhammed mirakler som overbeviste dem om at han var en profet. Koranen selv ble det fremste beviset som ble lagt frem til støtte for hans profetiske oppdrag. Men jødene fant ikke dette overbevisende.
Etter hvert som spenningene økte, ble Muhammeds holdning til jødene stadig mer fiendtlig. Muhammed fremsatte følgende anklager mot jødene:
1. Allah forbannet det jødiske folket på grunn av deres overtredelser (sure 5:78).
2. Allah forvandlet dem til aper og griser som straff for deres ugjerninger (sure 7:166).
3. Allah fordømte jødene for å ha drept profetene (sure 2:91).
4. Islam er den endelige åpenbaringen, og derfor må jøder og kristne konvertere.
5. Jødene forfalsket Guds skrifter (sure 2:75; sure 5:13).
6. Jødene beskrives som blant islams største fiender (sure 5:82).
7. Jødene vil bare godta muslimene dersom muslimene konverterer til jødedommen (sure 2:120).
8. Jødene anklages for å skape kriger og spre fordervelse på jorden (sure 5:64).
9. Koranen fordømmer jøder og kristne for å hevde at de er Guds barn (sure 5:18).
10. Jødene forbannes fordi de beskyldte Allah for å ha en svak hånd (sure 5:64).
11. Jødene beskrives som mer opptatt av det jordiske livet enn av evigheten (sure 2:96).
12. Jødene anklages for å ha drept Messias (sure 4:157).
Konflikten beveget seg etter hvert fra teologiske motsetninger til åpen konfrontasjon. Ifølge islamske kilder beleiret Muhammed Banu Nadir-stammen etter et angivelig attentatforsøk fra noen av stammens medlemmer. Han ødela daddelpalmeplantasjene deres og påførte dermed økonomien deres et ødeleggende slag. Stammen overga seg og ble fordrevet fra Medina. Landet og eiendelene deres ble fordelt blant muslimene. Kort tid etter, under slaget ved vollgraven i år 627 e.Kr., ble Banu Qurayza anklaget for å ha stilt seg på Muhammeds fienders side i Mekka. Da beleiringen var over, vendte Muhammed seg mot stammen. Islamske historiske beretninger beskriver hvordan mennene ble henrettet, mens kvinnene og barna ble gjort til slaver.
Den siste store jødiske høyborgen i området var Khaybar. I år 628 e.Kr. angrep og erobret Muhammed og hans tilhengere byen etter harde kamper. Rikdommene ble beslaglagt, og befolkningen ble underlagt muslimsk herredømme. Ifølge islamsk tradisjon erklærte Muhammed senere at det ikke kunne finnes to religioner i Arabia, noe som etter hvert bidro til at jødiske samfunn ble fjernet fra Den arabiske halvøy. Ved slutten av Muhammeds liv hadde jødedommen og jødene i stor grad forsvunnet fra Medina, og islam var blitt dominerende.
En kjent hadith i Sahih al-Bukhari oppsummerer denne militante siden ved den tidlige islam:
«Jeg er blitt befalt å kjempe mot menneskene inntil de vitner om at det ikke finnes noen gud uten Allah, og at Muhammed er Allahs sendebud.»
Til tross for disse konfliktene levde jøder senere i historien tryggere under muslimsk styre enn under kristent styre i deler av middelalderen. De ble behandlet som dhimmi, det vil si beskyttede, men underordnede ikke-muslimer som betalte særskilte skatter og var underlagt juridiske begrensninger. Diskriminering forekom, men jødiske samfunn overlevde likevel og opplevde tidvis fremgang i muslimske samfunn. Også andre samfunn ble relativt tolerante overfor jøder i visse perioder, blant annet Polen på 1500- og 1600-tallet, Nederland under den nederlandske gullalderen, Spania før utvisningen av jødene i 1492 og etter hvert USA.
Den moderne konflikten tilspisset seg med fremveksten av sionismen og veksten i den jødiske befolkningen i Palestina på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Etter hvert som den jødiske innvandringen økte, vokste også motstanden i den arabiske og islamske verden. På 1930- og 1940-tallet uttrykte enkelte arabiske ledere åpen sympati med Nazi-Tyskland. Haj Amin al-Husseini, stormuftien av Jerusalem, ble en av Hitlers mest høylytte støttespillere i Midtøsten. Antijødisk propaganda fikk stor utbredelse i regionen, og arabiske oversettelser av Mein Kampf fikk innflytelse i enkelte miljøer.
Siden opprettelsen av Israel i 1948 har konflikten fått en enda dypere symbolsk betydning. Israels overlevelse og fremgang utfordrer tradisjonelle islamske forestillinger om religiøs overlegenhet. Innenfor islamsk teologi forstås islam som Guds siste og største åpenbaring, mens muslimene betraktes som det utvalgte fellesskapet som skal veilede menneskeheten. Likevel har Israel – en bitteliten jødisk stat omgitt av langt større muslimske befolkninger – oppnådd teknologisk, militær og økonomisk fremgang og overlegenhet. Israel har gjentatte ganger beseiret de omkringliggende arabiske statene til tross for deres enorme tallmessige overlegenhet.
Dette skaper en dyptgripende teologisk og psykologisk spenning. Hvis islam representerer Guds endelige og fullkomne åpenbaring, hvorfor fremstår da jødene som mer vellykkede i praksis? Hvorfor har den islamske verden, til tross for sin størrelse og sine ressurser, ofte blitt hengende etter teknologisk og økonomisk, mens Israel har hatt en rask utvikling? For enkelte observatører skaper dette en legitimitetskrise for islam selv.
En lignende sammenligning kan trekkes mellom Kina og Taiwan. Taiwan er langt mindre enn Kina både i areal og folketall, men har likevel utviklet seg til et sentrum for avansert teknologi, velstand og politisk frihet. Taiwans eksistens er det sterkeste beviset på at kommunismen i Kina ikke fungerer på langt nær så godt som friheten på Taiwan. Selve Taiwans eksistens og det landet representerer, utgjør en levende trussel mot Kina. På samme måte synes Israels eksistens å utfordre forestillingen om at islam er sann, og at muslimene er det utvalgte folket. Den amerikanske forskeren Thomas Sowell sier: «Folk vil tilgi deg for å ta feil, men de vil aldri tilgi deg for å ha rett – særlig ikke dersom hendelsene viser at du hadde rett, samtidig som de selv tok feil.»
Sett fra dette perspektivet fremtrer to mulige konklusjoner. Den ene er å erkjenne at jødisk sivilisasjon og jødiske verdier faktisk kan ha kvaliteter som har gjort det mulig for jødene å blomstre til tross for århundrer med forfølgelse. Den andre er å reagere slik Muhammed selv reagerte på jødenes avvisning: med konflikt og konfrontasjon. I denne tolkningen blir fiendtligheten mot Israel noe mer enn en territoriell konflikt. Israel blir i seg selv en levende motsigelse av islams påstander om religiøs og sivilisatorisk overlegenhet. Å ødelegge Israel får derfor en symbolsk betydning, fordi det i tilhengernes øyne ville fremstå som en bekreftelse på islams overlegenhet.
Striden om Israel, og forsøkene på å forstå den, er ofte vanskelige for sekulære vestlige mennesker som ikke fullt ut forstår religionens rolle i Midtøsten. Mange muslimer har en dyp bevissthet om sin egen religions historie og fortsetter å tenke og handle innenfor en teologisk forståelsesramme formet av islams lære og Muhammeds konflikt med jødene. I denne forstand har kampen mellom Muhammed og de jødiske stammene i Medina fortsatt symbolsk og teologisk betydning, selv 1400 år senere. Å forstå disse teologiske drivkreftene er derfor avgjørende for alle som oppriktig ønsker å forstå eller løse konflikten.
