Arbeiderpartiets maktovergrep mot enkeltmennesker er ikke noe nytt

I disse dager er mange av oss dypt rystet av hvordan Lillian Gran og hennes barn blir behandlet av maktapparatet. I den anledning vil jeg fortelle en historie som ligger veldig langt tilbake i tid, men som illustrerer at maktovergrep mot enkeltmennesker ikke er noe nytt når det kommer til Arbeiderpartiet.

Flukten til Sverige

Faren min var et 14 år gammelt barn som bodde på barnehjem og var aktiv i å distribuere illegale aviser i postkassene til folk i 1942. Da nettverket deres var i ferd med å bli rullet opp av nazistene, ble også han advart og la ut på flukt til Sverige. Etter en reise som han så vidt overlevde, havnet han på Kjesæter flyktningmottak. Derfra ble han sendt rundt på gårder og endte til slutt som bryggesjauer i Uppsala, sammen med broren sin, som også hadde flyktet. Da Savoy hotell i Malmö averterte etter kelnere, søkte de begge og fikk post der.

I mars 1945 fikk de ordre om å sette inn køyesenger i alle hotellrommene. Da de hvite bussene ankom med tysklandsfanger, sto de på trappen iført kelneruniform og nystrøkne tøyservietter pent brettet over venstre arm, totalt uvitende om hva som ventet dem. «Vi kunne høre at det skranglet i knoklene på dem som kunne gå for egen maskin», fortalte de. Lang historie kort: De ble værende som pleiere på hotellet til siste pasient var utskrevet i juni 1945.

Hjemkomsten til Norge

Begge brødrene vervet seg til det som senere ble kalt hjemmevernet da de kom tilbake til Norge, 17 og 18 år gamle. De var ikledd militæruniformer og var ekstatiske deltagere blant folkemassene på Akershuskaia som hyllet kong Haakon da han og dronningen kom med båt inn Oslofjorden 7. juni 1945.
To dager etterpå fikk de ordren som skulle forandre livet deres for alltid og forfølge dem til deres død.

Tyskertøser

Ordren gikk ut på at de skulle være hjelpemannskaper på åpne lastebiler som skulle hente tyskertøser på Kampen og andre steder i Oslo, bringe dem til Egertorget og mishandle dem foran tilskuere som hadde samlet seg der. De nektet. Å mishandle noe menneske etter det de hadde opplevd på Savoy hotell i Malmö, var for dem utenkelig. De fikk avskjed på grått papir.

Avskjed på grått papir var en meget alvorlig merkelapp den gangen. Faren min fikk jobber i Oslo, men etter bare få dager ble han møtt i døra med beskjed om at han ikke var velkommen. Maktapparatet hadde helt åpenbart informert arbeidsgiverne om «statusen» hans. Det var hans første opplevelse av å bli forfulgt av Arbeiderpartiets folkevalgte.

Utveien

Folk med «avskjed på grått papir» etter krigen hadde bare få utveier for å livnære seg. En av dem var å dra på sjøen. Slik havnet faren min hos Fred. Olsen på en båt i utenriksfart og kom ikke hjem til Norge før i 1954, utstyrt med hedersmedalje for å ha reddet mange mennesker under et forlis i Biscayabukta.

Han fikk jobb på fabrikk, giftet seg og fikk barn. Senere ble han tillitsvalgt på arbeidsplassen, og i oppseilingen til EF-avstemmingen, sent på 1960-tallet var han aktiv og høylytt motstander. I hans øyne var EF et forsøk på å fullbyrde Hitlers ideologi om å forene Europa i en stormakt.

Maktovergrepet

Lang historie kort nok en gang: Faren min ble lagt i tvangstrøye og hentet av «svartemarjer». Svartemarjer den gangen var biler fra tyskertiden som var blitt overmalt med hvitmaling og røde kors.

Han ble diagnostisert med paranoia og noe de kalte psykopatiske trekk. I fem lange år var han tvangsinnlagt bak tykke murer i psykiatrien. Da han ble sluppet ut, valgte han å ligge lavt og bare overleve.

Lund-kommisjonen

Man skulle tro at Lund-kommisjonens avsløring i 1996 ville ha gjort at faren min ville ha syntes at han fikk en slags oppreisning, i og med at han var listet opp der. Men han hadde resignert for lengst, og konstaterte bare at «paranoiaen» han var blitt diagnostisert med og tvangsinnlagt for, var et bedrag han verken hadde krefter, penger eller makt til å gjøre noe med. Og slik døde han.

Vi må slutte å skylde på systemet.

«Systemet» er ingenting annet enn et enkeltmenneske med makt som legger føringer som de andre i maktapparatet velger å gå med på av frykt for å miste jobb, anseelse eller posisjon. Slik var det da faren min ble hentet i tvangstrøye da jeg var et lite barn, og slik er det i dag i Lillian Grans sak.

«Føringer» kommer alltid fra toppen. Og det er intet annet enn Statsministerens kontor, som per i dag, og som så mange ganger før, er Det Norske Arbeiderparti.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!