Igjen krøp Sylvi til korset. Det gjorde hun ikke da Siv og Erna presset henne til å gå av som justisminister. Den gang sto Sylvi rak i stormen og sa det var et angrep på ytringsfriheten. Det hadde hun helt rett i. Hun ble felt av opportunister som bøyde seg for en mekrende Hareide, et Ap som luktet blod og mediene som elsker å klynge opp FrP-ere. Nå skjedde det igjen.
Men denne gang sto ikke Sylvi rak i stormen, hun bøyde seg. Det har hun gjort siden hun ble leder. Når det kommer til stykket, aksepterer hun venstresidens definisjon av hva som er sannhet. Det er som å ta gift, og slik fungerer det også.
Sylvi tror hun bøyer seg for den gode smak, et «slik kan vi ikke ha det». Vi som har sett venstresidens hegemoni utfolde seg helt siden Lenin, kjenner lusa på gangen. Det handler utelukkende om makt, og da er ydmykelse et mektig våpen hvis motstanderen aksepterer at det er du som har definisjonsmakten.
Det har Sylvi gjort gang på gang. Hun gjorde det da hun sa at nasjonalkonservatisme minnet henne om nasjonalsosialisme. Hun gjorde det da hun ydmyket Per Willy Amundsen over fyllerør på Facebook og fratok ham rollen som parlamentarisk leder.
Alle kan røre i fylla. Men venstresiden har ingen toleranse, de er nådeløse. Det burde Sylvi vite, hun som er filleristet og kastet til hundene så mange ganger.
I stedet aksepterer hun at venstresiden representerer den gode tone.
Hennes velgere opplever det helt annerledes. De vet at de blir tråkket på, og venstresiden har definisjonsmakten utelukkende fordi de har infiltrert og dominerer alle kommandoposter i samfunnet. Akkurat som bolsjevikene.
Nå har de sluppet inn hundretusener fra andre kulturer, noen av dem svært dominante. Faktisk har muslimene mye til felles med venstresiden. De skal ligge øverst. Marxistene mener de er på rett side av historien. Muslimene mener Allah har gitt dem retten.
Venstresiden er ikke fremmed for det de beskylder høyresiden for: konspirasjoner. Andrew Neather var dum nok til å si det høyt, at Labour hadde et program for befolkningsutskiftning.
Andrew Neather (tidligere taleskriver og rådgiver for Tony Blair).
I en artikkel fra 2009 i Evening Standard avslørte Neather (som hadde jobbet som taleskriver for Blair, Jack Straw og David Blunkett) detaljer om Labours innvandringspolitikk på begynnelsen av 2000-tallet. Han beskrev hvordan tidligere utkast til et sentralt politisk dokument fra 2000 (som han var med på å skrive) hadde et «drivende politisk formål»: å bruke masseinnvandring til å gjøre Storbritannia «virkelig flerkulturelt». Han husket diskusjoner som antydet at politikken var ment (selv om det ikke var hovedmålet) «å gni inn mangfoldet i ansiktet på høyresiden og gjøre argumentene deres utdaterte».
Dette har ofte blitt tolket eller omskrevet som en strategi for å «oversvømme landet med nye velgere» slik at de konservative (Tories) aldri kunne vinne flertall igjen, ved å endre den demografiske sammensetningen på måter som ville favorisere Labour. Neather presiserte senere at det ikke var «noen konspirasjon» og at hans uttalelser hadde blitt vridd, og understreket økonomiske årsaker til innvandring, men ordlyden i den opprinnelige artikkelen drev kontroversen videre.
Men så skjedde det samme med Boris Johnson og Rishi Sunak som med Erna Solberg: De begynte å føre venstresidens politikk.
Det samme skjedde i Tyskland, der CDU/CSU var en skygge av seg selv. I Spania gjør Sánchez det Neather lovte: gnir konservatives ansikt ned i møkka så ettertrykkelig at de aldri klarer reise seg igjen.
Det merkelige er at den etablerte høyresiden har godtatt det. Den har gjort seg selv svak.
Fremskrittspartiet har krøpet til korset hver gang mediene har svingt svøpen. Nå er den historiske pendelen i ferd med å svinge i konservativ retning, derfor blir det maktpåliggende for venstresiden å utnytte sin mediedominans til å arrangere nettopp slike mediestunts som Hårek Hansen falt i. Det kommer til å gjenta seg, og Sylvi kommer til å falle for fote og kysse hånden som slår henne.
Legg merke til at det ikke var tilstrekkelig å beklage. Hun måtte fordømme. Hun måtte kaste en nær medarbeider under bussen. Han er hennes bestevenninnes mann.
Sylvi tror hun må gjøre dette for å redde partiet. I virkeligheten svikter hun det. Hun gir sine fiender hånds- og halsrett over seg og sine, slik adelsmenn hadde overfor bøndene i gamle dager.
Hun lar seg ydmyke.
NRK stråler. Nå fikk det røde borgerskapet valuta for de 8 milliardene.
Her har Sylvi frivillig gitt mediene et nakketak: Utviklingen går i FrPs retning, men kan bare omsettes i innflytelse hvis Sylvi tør stå for egne verdier.
Igjen og igjen ser vi at motet svikter.
Det røde borgerskapet har ingenting å klage over. Daglig tømmer de dobøtter over høyresiden i mediene.
FrP forstår ikke at hatkampanjen mot Trump nettopp er en stor, mektig pisk som de kan la suse over ryggen til enhver som våger å assosiere seg med Trumps Amerika.
Den fungerer bare i den grad man bøyer deg for den.
Det gjorde Sylvi nylig da hun kritiserte at Norge var med på å slippe Iran inn i FNs komité for sosiale og økonomiske spørsmål.
– Ville du sluppet inn Kina? spurte VG. – Nei, svarte Sylvi.
– Hva med USA?
– USA går i feil retning, svarte Sylvi.
Der og da tapte hun valget i 2029.
Hun har frivillig valgt å gå med halsbånd. Venstresiden kontrollerer dette båndet, og hver gang de er misfornøyde, rykker de til.
– På plass!
Grete Faremo premiert etter å ha kostet norske skattebetalere 1,3 milliarder kroner
