Med 28 mot 23 virker annen omgang gitt. Nye fem år for Macron. Men så enkelt er det ikke. Det politiske landskapet har forandret seg enormt på få år. Sosialistpartiet har nesten forsvunnet. Det Republikanske partiet er bare en skygge av seg selv.

Noen ønsker ikke å snakke om disse endringene, men heller fokusere på den suverene vinner. Macron er en ny type politiker som er et syntetisk produkt. Han er headhuntet for å redde systemet: Ung, intelligent, smart. Men med en arroganse som snakker ned til folk uten en gang å være det bevisst. Med årene i prestidentpalasset har Macrons arroganse blitt enda større. Han er suveren på samme måte som Trudeau i Canada. Disse folkene nøler ikke med å kunngjøre unntakstilstand hvis de føler behov for det.

Hvor skal motstanden komme fra? Anne Hidalgo er borgermester i Paris og kandidat for Sosialistpartiet, til Francois Hollande og Segolene Royal. Nå er det nede på mikronivå. 2 prosent.

Valerie Pecresse har gjort det katastrofalt dårlig for Republikanerne. Kommunistene og De grønne: Mikropartier.

Det store opposisjonspartiet som hevder seg blant de store, er De ukuelige under Melenchon. Men han er til venstre, han er pro-islam. Så selv om han er proreform i sosiale spørsmål og vil senke pensjonsalderen, mens Macron vil heve den, så sitter det nok langt inne for velgerne hans å stemme på en Le Pen. Skjønt det er en x-faktor her. Tenk på velgerne til Bernie Sanders i USA. De oppdaget at de ble lurt to ganger, og i 2016 vet vi at mange stemte Trump i ren protest.

Zemmour på 6 prosent kan tas for gitt.

Kan dynamikken endre seg nå som det er to kandidater? Mye har skjedd på fem år. Også med velgerne.

Man må huske på at mediene i dag fungerer som propagandaapparat for makten. Le Pen har det amerikanerne kaller a chip on her shoulder. I alle sammenhenger blir hun dratt ned. Hun går med et usynlig blylodd.

Slik behandles høyresiden over hele Europa. Se bare på Orban.

Hvor lenge finner velgerne seg i det? I USA har det blitt kontraproduktivt.

Tove Bjørgaas laget i Søndagsrevyen et innslag fra Florida der hun intervjuet Parents for Freedom. De arbeider for DiSantis’ lov om å utelukke sexundervisning fra barneskolen.

Bjørgaas jukset ved å si at det gjaldt «seksuell legning» og besøkte deretter et homofilt lærerpar der den ene hadde fått kritikk for å snakke om sitt ekteskap til klassen.

Bjørgaas hoppet helt bukk over at lærerne drev aktiv indoktrinering av barna med seksuelt eksplisitte bøker. Vi fikk så vidt et glimt av en bok som brukes i småskolen. Vi vet det brukes bøker med pornografisk innhold. Var det som serveres femåringer for sterkt for NRK-seerne?

Svart propaganda

Denne svarte propagandaen vil nok Macron kjøre på i annen omgang. Men er ikke velgerne snart vaksinert? Har de ikke gjennomskuet argumentene?

Europeerne er forvirret. En kommentator i Telegraph håper at seksualkrigen ikke kommer til Storbritannia. På samme side står en artikkel om en lærer som har fått problemer på universitetet med noe han har sagt. Faktum er at europeere er like sterkt angrepet av woke, dvs. det er en liten minoritet som får herse med majoriteten med myndighetenes og Big Techs vilje. Motstanden er svakere enn i USA.

Macron er selve essensen av denne polerte vellykketheten som alt ser ut til å prelle av på. Men teflonen flasser.

Frankrike sliter. Gjelden er på 115 prosent av BNP.

Med stigende priser er det ikke like lett å appellere til motstand mot «ytre høyre», dvs. fascismen.

Slik Melenchon oppfører Enhetsfronten mot fascismen nok en gang. De er parodier på historien. I USA gjorde Biden det samme, men det er som viagra. Det gir seg etter noen timer. Når velgerne så resultatene, fikk de buyer’s remorse. De angret seg.

Hvor dypt har spleen-en gått i det franske folk?

Vi styres av ledere som er villig til å ofre folket og folkets interesser for å bli ved makten og realisere elitens drømmer.

Med Macron står det skrevet i pannen med store bokstaver.

Men vil folk lese budskapet?