Hans Rustad 
Europeiske medier og politikere degger for Biden som om han var en seriøs president. Amerikanerne har for lengst avskrevet ham og administrasjonen hans. Han har gjort for stor skade. Men det virker ikke som om europeerne har fått det med seg. Lider de av en realitetsbrist?
Når du leser dekningen av Bidens pressekonferanse i Brussel i amerikanske medier, sammenholdt med europeiske, er det to verdener. Biden får ikke ros på hjemmebane. Han blir kritisert for ikke å stå ved det hans administrasjon har sagt. Hans folk sa uttrykkelig i januar og februar at sanksjoner skulle avskrekke. Da invasjonen likevel kom, skiftet Biden standpunkt og sa at de ville virke over tid. Dette var for billig for mediene. De godtok ikke at Biden skiftet standpunkt uten videre og lot som om han hadde vært konsistent.
Torsdag gjentok han på spørsmål dette, og anklaget Christina Ruffini fra CBS for å være uredelig.
«Let’s get something straight. You remember if you covered me from the very beginning, I did not say that, in fact, the sanctions would deter him. Sanctions never deter. You keep talking about that. Sanctions never deter,» Biden responded.
Dette går ikke hjem i amerikanske medier, som husker godt hva Kamala Harris, Jake Sullivan, Jen Psaki og John Kirby sa i januar og februar: Sanksjonene ville avskrekke.
Prior to Russia’s invasion, during an interview with CNN, Blinken insisted that the «purpose of the sanctions in the first instance is to try to deter Russia from going to war.»
Biden får minus for ikke å stå ved det folkene hans sa, og til overmål legge skylden på mediene for feilsitering.
Noe av problemet for europeerne kan være at de holder seg til CNN, som har mistet 80 prosent av seerne og er redusert til et propagandaorgan. Dermed forledes europeiske medier til å tro at det står bra til med USA.
Nå advarer selv Alexandria Ocasio-Cortez om at Biden-regimet er i ferd med å miste selv Demokratiske velgeres tillit.
“We need to acknowledge that this isn’t just about middle of the road, increasingly narrow band of independent voters,” the self-described Democratic socialist told Louis.
“But, this is really about the collapse of support among young people, among Democratic base, feeling like they worked overtime to get this president elected and they aren’t necessarily being seen.”
AOC snakker om desillusjoneringen blant de «progressive» unge velgerne, de som venter på at Biden skal holde løftet om å kutte 10.000 dollar av studentgjelden.
Biden har støtt fra seg uavhengige og svarte menn, spansktalende og forstadskvinner.
Krigen har ikke gitt den forventede økningen i popularitet.
Torsdag advarte Biden mot matmangel. Hvis han tror dette vil gi oppslutning, tar han feil. Det er bare på Nato- og EU-toppmøter man slår seg for brystet og sier man er mer forent og sterkere enn noen gang. Virkeligheten der ute er en helt annen. Amerikanerne var fly forbannet på Biden lenge før krigen brøt ut. De vet hva inflasjonen skyldes.
Europeerne er mer opptatt av å forhindre at Trump blir gjenvalgt. En reporter fra Spiegel sto opp og spurte hva Biden kunne gjøre for å forhindre at «forgjengeren» – Trump må ikke nevnes ved navn – fikk et comeback i 2024. Trump er blitt som Voldemort i Harry Potter-universet.
Det ga Biden anledning til å fortelle hvorfor han bestemte seg for å stille: Charlottesville-demonstrasjonen Unite the Right i 2017. Da han så de brennende faklene og hakekorsflaggene, var han ikke i tvil, og han hørte Trump etterpå si at det var gode folk på begge sider.
Det var ikke dét Trump sa, men det spiller ingen rolle. Biden gjentar memene som mediene har skapt uansett. Fra Charlottesville gikk han til 6. januar og spurte hvordan tyskerne ville føle det hvis nazister stormet Forbundsdagen, eller Parlamentet i London. Han mante frem de bildene som han lever på, og det later til at han tror dem selv. Amerikanerne har fått med seg at Biden lever i aftenlandet, hvor han snakker med seg selv.
Det har ikke europeerne registrert. De lever i det samme aftenlandet.
‘Collapse of support’: AOC says Biden is in real danger among Dem voters
Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!
