Flora Trondheimspolitikerne Trond Åm (V) og Ismail Salad Elmi (Ap) går ut mot Pegida-leder Max Hermansen som uttalte til Adresseavisen 18.02 at Pegida trolig har mange støttespillere i Trøndelag.
Ismail Salad Elmi argumenterer interessant nok med genetikk når han svarer på om han tror det er mange islamfiendtlige trøndere?
– Overhodet ikke. Trøndere har de beste gener i så måte, og jeg tror Max Hermansens prognoser om stor oppslutning i Trøndelag blir en gedigen skuffelse for ham.
Trond Åm tror Pegida er problemet.
– Pegida representerer ikke noen løsning, men er selv en del av problemet. Bevegelsens antipatier mot muslimer og islam løser ikke utfordringene vi har knyttet til integrering – tvert imot. Integrering får vi ved å bygge fellesskap der vi gir alle muligheter, ikke ved å stenge muslimer ute og konstruere et skille mellom «oss» og «dem», sier Trond Åm.
Men er det ikke nettopp forsøk på å bygge fellesskap som har vært vårt fremste verktøy i integreringspolitikken i alle år? Har ikke den offisielle innvandringspolitikken vært å møte ethvert problem, unnskyld utfordring, med dialog og toleranse? Hva har denne politikken kostet norske skattebetalere? Og hvor har politikken ført oss? Ser ikke Åm og Elmi noen av de problemene Pegida ser? Og frykter de ikke morgendagens konsekvenser av dagens feilslåtte innvandringspolitikk? Er de ikke redd jihadismens stygge ansikt som vi nylig har sett i Paris og København? Frykter de virkelig ikke islam på noen som helst måte?
Venstre-politikeren Trond Åm trekker frem Henrik Wergeland, men forstår ikke å sette Wergeland inn i vår egen tid.
-Wergelands nasjonalisme var forankret i et verdifellesskap, ikke i etnisitet eller i religion. Derfor var jødene en del av Wergelands Norge.
Ser virkelig ikke Åm at Europas og Norges jihadister slett ikke er forankret i vårt fellesskap? Hele problemet bunner jo i denne bitre erkjennelsen. Vil ikke Åm innse at det er nettopp mangelen på dette fellesskapet som skremmer mange og som gir Pegida oppslutning? Jødene var en del av Wergelands Norge, men de blir en stadig mindre del av det multikulturelle Europa. Hvordan er det mulig å overse denne innlysende sannhet?
