Flere tyske islamister vender skuffet og desillusjonert hjem fra livet som jihadister i Pakistan, skriver Der Spiegel. Det er antatt at mer enn 200 islamister har reist til jihadistleire, men etter å ha opplevd hvordan tilværelsen der virkelig arter seg, forlater de Saken og drar hjem til Tyskland der et ublidt møte med loven venter dem.

I et nytt, tyskprodusert filmklipp reklamerer en norsktalende mann under navnet Abu Bilal for jihadistlivet i Pakistans fortreffeligheter. Filmklipp av denne typen brukes til å rekruttere muslimer i vestlige land til krigs- eller terrorformål. Den tyske islamisten Peter B. er en av dem som lot seg lokke, og tok med seg familien sin til en by i Waziristan. Fra fengselscellen i Istanbul uttrykker han imidlertid skuffelse over sine trosfeller. Han stolte på dem, men de løy: de fortalte ham at der var både skoler og sykehus, men det fantes ingenting der utenom flygende droner.

I årevis har Waziristan i grenseområdet mellom Afghanistan og Pakistan vært det rene Mekka for alle typer militante grupper. De første tyske islamistene som dro dukket raskt opp i filmklipp på internett, hvor de lovte gull og grønne skoger. For tyske politimyndigheter fremsto de kamptrente jihadistene som et mareritt, og de ble regnet for den største trusselen mot nasjonal sikkerhet.

Men i den senere tid har trenden snudd. Antallet som frivillig melder seg under jihadismens faner er avtagende, samtidig som antallet hjemvendte øker.

Tilværelsen i det barske fjellandskapet er tøffere enn jihadistene fremstiller det som i sine propagandaklipp. Levestandarden er tilnærmet primitiv; der finnes få, om noen, av de bekvemmelighetene de tilreisende er vant til fra Europa. Det finnes heller ingen organiserte hjelpetjenester eller andre fungerende samfunnsinstitusjoner. I tillegg regner raketter fra amerikanske droner regelmessig ned, og rundt et dusin tyske jihadister er allerede blitt drept.

The routes back home generally pass through Turkey and the hub of Istanbul. The Turkish, American and German intelligence officers packed into the metropolis have made it one of the most heavily monitored locations in the world. They are all trying to keep track of who is coming and who is going.

Thomas U., who once posed as a combatant in a propaganda film, was arrested in Istanbul. Berlin native Fatih T., believed to be the head of the German Taliban Mujahedeen splinter group, was arrested in early June.

The most recent suspected jihadist to be taken into custody was Peter B., after the public prosecutor’s office in the southwestern German city of Stuttgart issued a warrant for his arrest. B. stands accused of being a member of a criminal organization and having recruited combatants for jihad. Turkish counterterrorism agents arrested B. on June 27, and he was extradited to Germany at the beginning of last week.

Landing on Law Enforcement’s Radar

The journey of Peter B. and his wife is typical for a generation of young Muslims who became radicalized in Germany, went off to war and are now ending up in the clutches of the authorities.

I et filmklipp som ble lagt ut på internett forklarte 31 år gamle Peter B., hvis islamske navn er «Ammar», at han hadde konvertert til islam etter en venns dødsfall. På den tiden jobbet han med å selge mobiltelefoner og tok kveldsundervisning for å komme inn på universitetet. Han bodde i byen Ulm, hvor en livlig radikal virksomhet var i utvikling. Lokale islamister møttes på Ulm islamske informasjonssenter, der Peter B. var sekretær og kasserer.

Peter B. ble mistenkt for å danne en kriminell organisasjon som rekrutterte jihadister, og i 2004 igangsatte statsadvokaten en etterforskning. Sakens kjerne var en islamistisk publikasjon ved navn «Tenk islamsk», hvor Peter B. hadde vært redaktør. Tyske myndigheter mente at pamfletten legitimerte bruken av vold for å oppnå politiske mål. Siktelsen ble etterhvert frafalt, og Peter B. hevder i ettertid at han bare misjonerte for islam.

Navnet hans dukket imidlertid opp igjen under en etterforskning av Sauerland-cellen; en gruppe islamske terrorister som forberedte et omfattende angrep i Tyskland.

One of the defendants was driving B.’s Mercedes, and police found a bug detector while searching the vehicle. From then on, B. was mentioned in the files as a «contact,» but investigators were still unable to prove that he had anything more than a casual acquaintance with the would-be terrorists.

B. was apparently walking a fine line, maintaining relationships with both militant and peaceful Muslims. But now Germany’s Federal Prosecutor’s Office was looking into potential charges against B. for supporting a terrorist organization.

The details that Ahmad Sidiqi gave German police are more serious. In 2010, the US military detained Sidiqi, a German of Afghan descent who lived in Hamburg, in Kabul. Sidiqi claimed that Peter B. had originally intended to join the Islamic Movement of Uzbekistan, but that Sidiqi had dissuaded him from doing so. According to Sidiqi, Peter B., Fatih T. and a German of Turkish descent had spent a night in his house in Mir Ali, the unofficial capital of Waziristan, where pistols and AK-47s are part of everyday life.

Running Scared

In the Istanbul deportation center, B. kneels on the floor while telling his side of the story. The long beard he is seen wearing in the wanted photos has been replaced by stubble. Speaking softly, he says: «I love the mujahedeen, but I didn’t have anything to do with these organizations.»

A short walk from B.’s cell, his wife Sara, 23, is sitting in the courtyard of the Fatih Mosque. It’s in an orthodox Islamic neighborhood of Istanbul known as «Little Iran.» The women wear the full facial veil known as the niqab, and the men wear the ankle-length robe known as the jalabiya. Sara likes it here. «I don’t like to see so much skin,» she says, as she breast-feeds her daughter beneath her garments.

Her husband claims that the German arrest warrant drove them from Egypt, where they were living in an isolated housing complex in Alexandria, to the Hindu Kush region. B. says that he had only learned about the arrest warrant when they were in Egypt. «I’m only human, and I was scared,» he says, noting that they fled that very night.

«The first time I heard about going to Pakistan, my eyes almost popped out of my head,» Sara says. «I didn’t even know if you could get Pampers there.»

Ifølge Peter B. er Waziristan det eneste stedet hvor en tysk arrestasjonsordre ikke teller. – Jeg ønsket å leve et islamsk liv der, sier han, men beskriver de første månedene som harde. Han og familien flyttet først inn i en leilighet, men ble kort tid etter kastet ut av al Qaida-medlemmer, angivelig fordi Peter B. skal ha nektet å slå seg sammen med dem.

Løsningen kom da Peter B.s mor i Tyskland sendte penger, slik at han og kona kunne kjøpe seg et hus:

Når paret følte hjemlengsel, tok de en tur til en butikk i byen som solgte tyske produkter som Nutella og hårstylingsprodukter fra Nivea. Peter B. husker jenta som ekspederte og hvordan hun forklarte at en Pepsi kostet 20 rupier: – Først telte hun på fingrene og så på tærne. Jeg ville ikke at min sønn skulle bli så dum, sier han.

– Når en tappekran blir ødelagt i Waziristan, forblir den ødelagt. Bussen som er ment å ankomme til et bestemt klokkeslett, kommer aldri. De har simpelthen ikke noe organisert system slik vi har, sier Peter B. til Der Spiegel. Han forteller at han en dag tok sin kone, som til vanlig bærer det heldekkende plagget niqab, med til en bazar. Naboene plaget ham i dagesvis fordi han hadde tillatt kona å gå ut av huset. – Min kone er ikke et dyr, noe som må stenges inne, sier 31-åringen. Paret følte seg utilpass, men ble i et helt år. – Hvis du ønsker å forlate byen med en gang, vil de tro at du er en spion, forklarer han.

Lyden av droner og rakettnedslag ble en del av hverdagen, og Peter B. fikk søvnproblemer. På dette tidspunktet var kona Sara gravid med parets andre barn, og han tok henne med til det som gikk for å være et sykehus. Fødeavdelingen var en lang korridor med åpne dører, skrikende kvinner og hvor fostervann blandet med blod og ekskrementer ble skylt ut i en åpen kloakk. – Det var akkurat som i middelalderen, forteller Sara, som etter synet lovet seg selv at hun ikke skulle føde barnet deres der. Vel vitende om den tyske arrestordren, bestemte paret seg for å forlate tilværelsen som jihadister i Waziristan:

Shortly before the birth — and despite the arrest warrant — the couple decided to leave Waziristan. Their journey home began in a rickety minibus used by drug smugglers. Sara describes the experience as involving «pot-smoking, foul-smelling men who treated us like sacks of flour and ignored the prayer times.» Then came the trek on foot through the Iranian mountains and the birth of her youngest daughter, Shaheeda («martyr»), just across the Iranian border.

B. didn’t want to return to Germany, where he feared that people would shout «terrorist» or «penguin» at his wife if she walked through the supermarket in her veil. «I don’t want to be a problem for Germany,» he says, «nor do I want Germany to be a problem for me.»

While in detention in Istanbul, B. hired attorneys and signed a petition requesting that the United Nations block his extradition to Germany — but to no avail. Last Monday, the Turkish authorities put him on a flight to Frankfurt. His wife and the children followed behind two days later. B. is now in prison awaiting trial — or freedom, of course, if there is insufficient evidence to file charges against him.

In Waziristan, he promised his wife that if they ever lived in Germany again, they would fly to the Maldives. He calls the island nation in the Indian Ocean the most beautiful place after Mecca. And, of course, after paradise.

Der Spiegel: Disillusioned German Islamists Abandoning Jihad