Av HARALD SKOGLUND

Det er ikke så ofte man finner noe positivt i bunken av nyheter fra
Midt-Østen for tida, men det som Jackson Diehl skriver i en
artikkel i Washington Post kan være verdt å få med seg.

Det som etter G8-møtet i juni ble døpt Broader Middle East and
North Africa Initiative (BMENA), viser tegn til fremgang.
I et utenriksministermøte i New York for et par uker siden ble man
enige om å holde et møte i Marokko i desember kalt Forum For The Future.

More intriguingly, independent human rights groups and pro-democracy
movements around the region are continuing to sprout, gather and issue
manifestos — all in the name of supporting the intergovernmental
discussions. An independent human rights group appeared in Syria this
month; Saudi women organized a movement to demand the right to vote in
upcoming municipal elections.

For kritikerene har det vært lett å avfeie dette som rene papirforslag
fra Bush-administrasjonen for å prøve å tekkes idealistene i partiet,
som ser på USA som en stor demokrati-spreder i verden. Man trenger jo
egentlig ikke å tenke lengre tilbake enn det såkalte «Veikartet for
fred», der Bush-administrasjonen (blant andre) ikke var villig til å
gjøre mye mer enn å holde fine taler, og ikke ville betale den
politiske kostnaden det ville vært å gjennomføre det.

«A voice is beginning to emerge that wasn’t there before,» says Carl
Gershman, the president of the National Endowment for Democracy, who
attended a meeting of Western and Middle Eastern civil society groups
alongside the recent foreign ministers’ gathering. «Most of these
people are unknown, they are faceless, but there are a surprising
number of them, and the number is growing. They see that they have an
opening, and they want to take advantage of it.»

Man prøver å gi ukjente demokrati-forkjempere i Midtøsten og
Nord-Afrika en stemme.
Et av de største problemene er, ikke uventet, at viktige land som
Egypt og Saudi-Arabia er negative til prosjektet. Men her er det å ha
USA på sin side en fordel, selv om man ikke skulle tro det i dagens
Midtøsten.

While there have been some arrests, most of the nascent democrats are
surviving. Despite all the defiant rhetoric, Egyptian and Saudi
police, it turns out, are hesitant to pummel people who say they are
responding to the president of the United States.

Dette er ihvertfall en sped begynnelse på en prosess som er helt
nødvendig i denne delen av verden. Frustrasjonen og mangelen på
muligheter for for mennesker i de arabiske landene gir svært god
grobunn for hatefulle og voldsforherligende ideologier. Det er ikke
mye man trenger å lese historie fra siste århundre for å se paralleller
her.

Men man skal også være klar over risikoen ved bruken av såkalt, «soft
power» til å øke de indre motsetningene i ett, eller flere land. Dette
kan i gitte situasjoner lede til borgerkrig eller langvarige indre
stridigheter, i land der mange grupper vil gjøre mye for å hindre
fremgang for demokratiet.
Vi har sett at terrorgrupper har blitt ekstremt flinke til å utnytte
politiske stridigheter, og de er så godt som umulig å stoppe i land
med svake sentrale myndigheter.
Da kan prosessen som ble satt igang for å gjøre verden sikrere, fort
føre til det motsatte.

Men er det å ikke gjøre noe egentlig et valg?

Harald Skoglund er en flittig leser som ønsker å bidra til Doc.no