Tyskerne har i alle år etter krigen hatt et problematisk forhold til nasjonalfølelsen. Nå gjenoppstår den i kjølvannet av den økonomiske krisen. Penger er det legitime uttrykk, som det er lov å hegne om: Grekerne stjeler pengene våre! forkynner Bild, og får oppslutning.

Merkel måtte delta i spleiselaget på 22 miliarder euro, men ble straffet grusomt av velgerne i Nordhrein-Westfalen. Slikt får konsekvenser for en regjering. Det skjer en renasjonalisering nedenfra.

Er penger kanalen som blir katalysator for en ny nasjonalisme i Europa? Som skiller de som har (feks. Norge) fra de som ikke har?

Det vil i så fall forvandle EU tilbake til et frihandelsområde uten politiske ambisjoner, og det er den kursen man er på nå.

Det er interessant hvordan en amerikansk liberal kommentator som Roger Cohen svinger svøpen over Europa. Cohen som ellers ligger nær på europeiske liberale, har ingen sympati med syting, offerkultur og kravmentalitet.

Let’s play the blame game, so dear to European leaders, for a moment. I’m sick of all this rubbish about speculators («wolf-pack behavior» and the rest). So desperate are Europe’s ministers to pass the buck that they’re even blaming ratings agencies for taking note of the fact that Greece is broke — that’s their job! — when said ministers have just finished blaming the agencies for ignoring risk — that’s not their job! — in the run-up to the 2008 meltdown.

No, the blame for the Greek mess lies much deeper: in allowing Greece into the euro in the euphoria of 2000 and then watering down the stability pact (deficits not to exceed 3 percent of national output) for France and Germany; in the current post-European German condition; and in the demise of any cohesive E.U. ambition as the British view of a loose trade pact rather than political union prevails.

Greece used to inflate away its inefficiency. It’s O.K. not to pay taxes if you can impose taxation in the form of devaluations. That became impossible with the euro, but the practices — of tax evasion and rampant corruption and 14 months’ salary — remained until the world woke up to the fact that Athens has a 13 percent deficit as well as a new E.U.-funded airport.

Som det påpekes fra alle hold: euroen er ikke bærekraftig uten en felles monetær- og finanspolitikk. Tyskland har allerede truffet det valget ved å si: Tyskland kommer først. EU havarerer på demokeratiets klippe: om ikke annet så bryr folk seg om lommebøkene sine og pensjonene og trygdene. De nekter å dele velferden med folk som har levd over evne. Det er tysk nøysomhet som slår igjennom. Why not? Er det så rart?

Nå viser Cohen seg som en amerikansk liberaler som ikke forstår europeere, for han bebreider tyskerne for dette valget. De svikter Europa.

Solidarity of the European kind is now a dirty word in Germany («The Greeks are stealing our money!» screams the Bild tabloid) when European solidarity was once Germany’s route out of post-war shame. There’s something a little obscene about Germans wagging a finger at all these Greeks who have crossed the road on a red light.

If solidarity goes, Europe goes. As Ivan Krastev, a visiting fellow at the Institute for Human Sciences in Vienna, put it to me, «Without solidarity, how do you convince Poles that Germans are prepared to die for them?»

But cohesion is at low ebb. I said the euro was a political project; it was. For the French, it had much to do with European unity, with «deepening» the European idea, and with a strong political Europe. With the Cold War’s end, that’s gone. «Broadening» has replaced deepening, to Britain’s satisfaction and the single currency’s cost.

Det er riktig: Europeisk solidaritet var en gang i tiden stigen tyskerne brukte for å klatre ut av skammens skygge. De er ute av den. Hvorfor skulle de betale for late grekere?

Det er lenge siden polakkene måtte forvisse seg om at tyskerne var rede til å dø for dem. Det er de neppe.

Renasjonaliseringen av tyskerne pga bekymring og beskyttelse av egne penger er den mest naturlige refleks. Penger er visst det eneste som får borgerne til å reagere.

Men denne refleksen kan sette i gang andre: mulig man vil stille andre spørsmål ved hvordan pengene anvendes, på hjemmebane. Når politikerne først er skremt til lydighet, kan det hende vi får en kjedereaksjon.

Europa! Europa!

Tyskerne har i alle år etter krigen hatt et problematisk forhold til nasjonalfølelsen. Nå gjenoppstår den i kjølvannet av den økonomiske krisen. Penger er det legitime uttrykk, som det er lov å hegne om: Grekerne stjeler pengene våre! forkynner Bild, og får oppslutning.

Merkel måtte delta i spleiselaget på 22 miliarder euro, men ble straffet grusomt av velgerne i Nordhrein-Westfalen. Slikt får konsekvenser for en regjering. Det skjer en renasjonalisering nedenfra.

Er penger kanalen som blir katalysator for en ny nasjonalisme i Europa? Som skiller de som har (feks. Norge) fra de som ikke har?

Det vil i så fall forvandle EU tilbake til et frihandelsområde uten politiske ambisjoner, og det er den kursen man er på nå.

Det er interessant hvordan en amerikansk liberal kommentator som Roger Cohen svinger svøpen over Europa. Cohen som ellers ligger nær på europeiske liberale, har ingen sympati med syting, offerkultur og kravmentalitet.

Let’s play the blame game, so dear to European leaders, for a moment. I’m sick of all this rubbish about speculators («wolf-pack behavior» and the rest). So desperate are Europe’s ministers to pass the buck that they’re even blaming ratings agencies for taking note of the fact that Greece is broke — that’s their job! — when said ministers have just finished blaming the agencies for ignoring risk — that’s not their job! — in the run-up to the 2008 meltdown.

No, the blame for the Greek mess lies much deeper: in allowing Greece into the euro in the euphoria of 2000 and then watering down the stability pact (deficits not to exceed 3 percent of national output) for France and Germany; in the current post-European German condition; and in the demise of any cohesive E.U. ambition as the British view of a loose trade pact rather than political union prevails.

Greece used to inflate away its inefficiency. It’s O.K. not to pay taxes if you can impose taxation in the form of devaluations. That became impossible with the euro, but the practices — of tax evasion and rampant corruption and 14 months’ salary — remained until the world woke up to the fact that Athens has a 13 percent deficit as well as a new E.U.-funded airport.

Som det påpekes fra alle hold: euroen er ikke bærekraftig uten en felles monetær- og finanspolitikk. Tyskland har allerede truffet det valget ved å si: Tyskland kommer først. EU havarerer på demokeratiets klippe: om ikke annet så bryr folk seg om lommebøkene sine og pensjonene og trygdene. De nekter å dele velferden med folk som har levd over evne. Det er tysk nøysomhet som slår igjennom. Why not? Er det så rart?

Nå viser Cohen seg som en amerikansk liberaler som ikke forstår europeere, for han bebreider tyskerne for dette valget. De svikter Europa.

Solidarity of the European kind is now a dirty word in Germany («The Greeks are stealing our money!» screams the Bild tabloid) when European solidarity was once Germany’s route out of post-war shame. There’s something a little obscene about Germans wagging a finger at all these Greeks who have crossed the road on a red light.

If solidarity goes, Europe goes. As Ivan Krastev, a visiting fellow at the Institute for Human Sciences in Vienna, put it to me, «Without solidarity, how do you convince Poles that Germans are prepared to die for them?»

But cohesion is at low ebb. I said the euro was a political project; it was. For the French, it had much to do with European unity, with «deepening» the European idea, and with a strong political Europe. With the Cold War’s end, that’s gone. «Broadening» has replaced deepening, to Britain’s satisfaction and the single currency’s cost.

Det er riktig: Europeisk solidaritet var en gang i tiden stigen tyskerne brukte for å klatre ut av skammens skygge. De er ute av den. Hvorfor skulle de betale for late grekere?

Det er lenge siden polakkene måtte forvisse seg om at tyskerne var rede til å dø for dem. Det er de neppe.

Renasjonaliseringen av tyskerne pga bekymring og beskyttelse av egne penger er den mest naturlige refleks. Penger er visst det eneste som får borgerne til å reagere.

Men denne refleksen kan sette i gang andre: mulig man vil stille andre spørsmål ved hvordan pengene anvendes, på hjemmebane. Når politikerne først er skremt til lydighet, kan det hende vi får en kjedereaksjon.

Europa! Europa!