I kveld spiller Oslo-filharmonien Brahms’ Ein deutsches Requiem med Elizabeth Norberg-Schulz og Peter Mattei. Jeg skal selvfølgelig på konserten.

For et år siden la jeg ut hele verket her i spalten. I dag koster vi på oss første sats om igjen, denne gangen i Mariss Jansons’ versjon med Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks. Etter å ha hørt den burde selv den mest ihuga Jansons-motstander være omvendt. Jeg har aldri hørt en versjon med så stor grad av balanse mellom orkester og kor, mellom stemmegrupper innad i koret og mellom instrumentgrupper innad i orkesteret.

Det hjelper naturligvis at opptaket er fra konserthuset i Luzern, hvis akustiske forhold er uovertrufne. Men når jeg hører noe så fantastisk, lurer jeg på hvem som er det største geniet – Brahms eller Jansons.