Klassekampen og ABC Nyheter har fortjentsfullt løftet frem hovedpunktene i en artikkel av 1.amanuensis og jurist Eirik Holmøyvik i Nytt Norsk Tidsskrift:

Stortinget har i en tjue års tid rutinemessig og uten debatt avgitt suverenitet til EU/EØS, med et nonchalant forhold til Grunnloven som er gjenstanden for morgendagens 17. mai-feiring.

Denne har en paragraf som regulerer internasjonale organisasjoners adgang til begrenset utøvelse av makt i Norge:

§ 93 For at sikre den internationale Fred og Sikkerhed eller fremme international Retsorden og Samarbeide kan Storthinget med tre Fjerdedeles Flertal samtykke i, at en international Sammenslutning som Norge er tilsluttet eller slutter sig til, paa et saglig begrænset Omraade, skal kunne udøve Beføielser der efter denne Grundlov ellers tilligge Statens Myndigheder, dog ikke Beføielse til at forandre denne Grundlov. Naar Storthinget skal give sit Samtykke, bør, som ved Behandling af Grundlovsforslag, mindst to Trediedele af dets Medlemmer være tilstede. […]

Summen av en rekke vedtak som de inngåtte, gir etter Holmøyviks oppfatning virkning på mer enn de saklig begrensede områdene som loven forutsetter. Og de fattes gjerne med færre enn to tredjedeler av representantene tilstede. Holmøyvik forklarer:

For eksempel brukte Stortinget bare fire minutter en desember-ettermiddag i 2012 på å overføre straffende og dømmende makt til myndigheter utenfor Norge. Det gjaldt i spørsmålet om luftfartsmyndigheten EASA. Dette skjedde enstemmig uten debatt, og ikke etter Grunnlovens §93.

I stedet fattes vedtakene i samsvar med parlamentarisk skikk etter § 26, som i tekstens ordlyd ikke åpner for suverenitetsavståelse:

§ 26 […] Traktater angaaende Sager af særlig Vigtighed og i alle Tilfælde Traktater hvis Iværksættelse efter Konstitutionen nødvendiggjør en ny Lov eller Storthingsbeslutning, blive først bindende, naar Storthinget har givet sit Samtykke dertil.

Det er altså blitt en utsøkt skjødesløs sedvane hos Regjeringen og Stortinget å fortolke Grunnloven på en måte som setter denne til side. Holmøyviks forklaring på hvorfor det skjer nærmest uten at noen løfter et øyenbryn, er ikke særlig flatterende for politikerne:

Det handler nok om det tabubelagte EU-spørsmålet. Det virker som om det er en tverrpolitisk enighet om at man ikke ønsker oppmerksomhet om at suverenitetsavståelsen skjer. Da kan det fort bli en ny EU-debatt, som ingen ser seg tjent med. Spørsmålet er bare hvor lenge stortingspolitikerne kan sitte rolig i båten.

Det er fristende å glise litt av at politikere ikke ser seg tjent med å drøfte viktige spørsmål for landet, som om parlamentet var en slags varmestue hvor det også gis lønn og frynsegoder.

På den annen side er det tragisk, ikke bare fordi Norges forhold til EU i øyeblikket består i å være en pengemaskin for EU-borgere, men fremfor alt fordi politikerne representerer befolkningens verste egenskaper så aldeles utmerket, ved ikke å reagere på annet enn det som umiddelbart truer hverdagskosen – også når den i det lange løp er destruktiv.