Av Ante Bergan: En blå sommerdag, da jeg vandret ned hovedgaten i en norsk by, ble jeg stoppet av en noe fomlende, usikker, ung, blond mann med stort kamera som spurte om han kunne få ta et bilde av meg mens jeg holdt en plakat hvor det stod «Ekte mannfolk slår ikke.»

Jeg ble noe usikker og forvirret, og så vel sånn ut, for en langt mer handlekraftig, ung kvinne spratt fram og fortalte at de kom fra Amnesty International og ønsket et bidrag i kampen mot (menns) vold mot kvinner. Med en litt ubekvem magefølelse aksepterte jeg tilbudet.

Etter på slo det meg at jeg var blitt utsatt for en klassisk stigmatiseringsøvelse: Jeg, qua mann, blir assosiert med vold mot kvinner. Kunne man tenke seg Amnesty stå på gata mens de søker å få tatt bilder av muslimer som holder plakaten «Ekte muslimer sprenger ikke bomber»?

Amnesty gjør en flott innsats når de kjemper for enkeltindivid som står opp mot en overmakt. Men nå har de tatt steget over i en annen divisjon der sterke irrasjonelle krefter røyklegger arenaen.

Da et par menn høsten 2005 dristet seg til å reagere offentlig på at Amnesty i annonsekampanjer fremstilte en fjerdedel av norske kvinner som voldsofre og dermed insinuerte at et tilsvarende antall norske mannfolk drefser kjerriga i veggen sånn mellom kaffen og konjakken, ble de møtt med målrettet sinne fra folk som sikkert mener seg å være både tolerante og liberale. Ex-minister Valgerd fikk seg til og med til å s i at disse to typene nok hadde noe å skjule. Det er ikke så lite aggressivt, faktisk, og svært umodent, Valgerd.

Å oppholde seg av og til i grunnskolen er en lærerik erfaring. Det man raskt kan konstatere, er at små jenter og små gutter er akkurat like sinte, selvhevdende, krenkbare og aggressive. Men de er det ulikt. Småguttenes aggresjon er fysisk. De slår, om så til blodet spruter. En taper, en vinner – og alle barnehagetantene og førskolelærerinnene ser lurvelevenet lang vei.

Småjentene slår aldri, de visker og tisker, fryser hverandre ut og later som ingenting, «Hva, jeg?!» I en klasse kom en bekymret henvendelse fra en mor hvis datter hadde vært fryst ut av de andre hønsene fordi de ikke likte buksene og brillene hennes. Kan man kanskje tippe på at en blodnese med påfølgende «shake hands» er mindre rystende enn tre måneders sosial utestengelse?

Menn er voldelige. En gang hadde testosteronet den funksjonen at det beskyttet stammen mot fiender, samt at det sikret fellesskapet kjøtt fra store, farlige dyr. Men hva skal vi med menn i en senkapitalistisk velferdsstat? Faktum er at menn har konkurrert ut seg selv. De utviklet p-pillen, penicillinet, kirurgi, industrielt jordbruk, menneskerettigheter, sosiallovgivning – alt det som satte kvinnen (og mannen) fri fra naturgitte begrensninger. Det var nettopp den brutale naturen som mest av alt rettferdiggjorde konseptet mannen.

Mest voldelig er likevel menn mot hverandre. Still deg opp utenfor et hvilket som helst akuttmottak en fredagskveld og tell. Du vil raskt finne at det store gross av maltrakterte kropper er av hannkjønn. Noen har skadet seg selv, andre har blitt skadet av andre menn, ja, tro det eller ei, det er til og med de som har blitt skadet av sine hunndyr.

Det fantastiske produksjonsoverskuddet som det i stor grad mannsdrevne økonomiske systemet kapitalisme og markedsøkonomi skaper, tillater at det kan finnes både menn og kvinner som ser det som sin oppgave å være grunnleggende negativ til den samme organismen som opprettholder deres materielle eksistens. Disse sitter med en sjenerøs gasje i akademia, media og den tredje sektor og kritiserer det samme systemet som forer dem. I et steinaldersamfunn, ja, man trenger ikke gå mer enn to, tre generasjoner tilbake før dette ville blitt sett på som uforståelig.

Man skal ha et ganske godt liv før man kan driste seg til å kritisere opphavet uforbeholdent. Kun den som tar sivilisasjonen og velstanden som en selvfølge, kan opparbeide seg et virkelig intenst sinne mot det bestående. Dette er et fenomen som før var forbeholdt de bedre klassers sorte får, men som på grunn av at den materielle velferdens eksponentielle vekst, raskt har spredd seg nedover og utover i samfunnsorganismen.

Og mannen i det nye samfunnet har blitt like tilovers som værer, haner og galter i industrielt jordbruk; de hemmer produktiviteten. Deres tjenester trengs ikke. Den beskyttelse de kunne ha bidratt med, klarer man seg uten.

Kvinner og barn sendes i dag ut på beite uten å være beskyttet av det testosteronfylte hanndyret som har gjort at sauen tross alt har overlevd i tusener av generasjoner som vill, med bjørn og ulv luskende rundt seg. En gang kunne man godta hannens aggresjonsdrevne innsats fordi den var til fellesskapets beste, tross alt. Nå er væren i veien, ja, sågar en trussel mot ro, orden og effektiv kjøttproduksjon, den ser jo ikke en gang forskjellen på fotturist og bjørn.

De mjuke menn, med eller uten kamera, og de kontante kvinner utgjør en konstellasjon med fremtiden foran seg, så lenge naturens brutalitet kan holdes på avstand.