Oppsummering: Når samfunnet abdiserer fra sitt ansvar for å garantere borgernes sikkerhet rakner samfunnskontrakten, og folk vurderer utenomrettslige skritt for å beskytte seg og sine. Dannede mennesker som beklager seg over raseriet i folkedypet forveksler symptomet med sykdommen.

Slagordet ”Don’t Mess with Texas” er nå så berømt at det sikkert er kjent selv for de fleste nordmenn. Disse fire hyper-maskuline ordene ble født i 1985, da et reklamebyrå fikk i oppdrag av Texas’ veimyndigheter å skape en kampanje som skulle få folk til å slutte å forsøple langs veiene. Kampanjen fungerte over en hver forventning, og selv statens ellers uregjerlige rednecks sluttet å kaste ølbokser ut av pickup-truckene sine. Nærmest over natten var rene og pene veier blitt et spørsmål om patriotisme for Texas’ innbyggere.

Reklamefolkene visste hva de gjorde, som reklamefolk ofte gjør. De visste at Texas, som mange andre amerikanske sørstater, hadde en kultur som omfavnet verdier som maskulinitet, patriotisme og en konfrontasjon av overtredelser. ”Don’t Mess with Texas” oppsummerte disse verdiene nærmest perfekt, og gikk rett hjem hos målgruppen.

Skaperne av det britiske bilprogrammet Top Gear fikk for øvrig oppleve deler av denne sørstatskulturen på kroppen i 2007. I humorens tjeneste kjørte de gjennom delstaten Alabama i biler hvis farverike dekorasjoner hyllet Hillary Clinton og mannekos, og gjorde narr av Country and Western og NASCAR. Morsomhetene endte med en desperat flukt ned motorveien mens rasende lokalboere bombarderte dem med steiner.

Nordmenn liker å gjøre narr av alt amerikansk, men denne – her lett karikerte – kulturen oppsto ikke i et vakum. Kulturer oppstår aldri i et vakum. De er et sett normer og oppfatninger som utvikles i et evolusjonært samspill med et gitt miljø, og de praksiser som gir resultater videreføres mens de som feiler glir bort. Den amerikanske økonomen og filosofen Thomas Sowell har argumentert for at sørstatenes særegnenheter kan spores tilbake til nybyggerkulturen i regionen, og han har spesielt fremhevet innflytelsen til de mange innvandrerne fra det skotske høyland som slo seg ned der.

Det skotske høylandet var fattig, lovløst og kulturellt isolert fra fremskrittene i industri og opplysning som fant sted i resten av Storbritannia. Fattigdommen og isolasjonen i fjellene gjorde at opprettholdelse av lov og orden var sporadisk. Dette ga opphav til en maskulin og til dels voldelig æreskultur, som utvandrerne tok med seg til USA.

Konseptet ”æreskultur” ble først introdusert til mange nordmenn da Harald Eia intervjuet den amerikanske professor Richard Nisbett i en episode av”Hjernevask”. Kort oppsummert oppstår æreskulturer i samfunn der kostnadene ved å bedrive kriminalitet er lavere enn gevinstene. De er derfor vanlige der en velfungerende ordensmakt ikke er til stede, som nybyggersamfunn på prærien, kriminelle miljøer, fjellområdene i Afghanistan og vikingetidens Norge.

Ekstreme æresbegreper virker primitive på mange moderne mennesker, men det er viktig å forstå at de er en naturlig og rasjonell tilpasning til en situasjon der samfunnskontrakten ikke er tilstedeværende. I fravær av en ordensmakt ligger den beste beskyttelse i å tilegne seg et omdømme for å være villig – og i stand til – å bruke makt for å forsvare seg og sine. For at et slikt omdømme skal være troverdig må det forsvares mot utfordringer, og vold blir derfor fort svaret på selv den minste provokasjon mot ”æren” og ens gode navn. På samme måte som gasellens hopp og sprang viser at den ikke er et lett bytte for middag, så viser en kort lunte at man ikke er noen å ”messe” med.

Det sier seg selv at dette har enorme menneskelige konsekvenser. Alliansebygging og en evigvarende sirkel av voldsbruk og gjengjeldelser tar tid og krefter vekk fra produktive sysler. Økonomi og handel forvitrer siden eiendom alltid kan tas fra en. Slik er ærekulturer både et produkt av, og en årsak til, vanstyrte og ustabile samfunn.

Norge har i så måte vært velsignet. Siden før Harald Hårfagres tid har fremveksten av en sentralisert og velfungerende rettsstat pågått langsomt, smertefullt og kontinuerlig. I dag er den så velfungerende at enkelte ser ut til å tro den er usårlig. Men som konservative alltid har visst, sivilisasjonen er en skjør maske som bare bæres over dyrets ansikt under de rette forutsetninger.

Etter en sommer og høst med et sjokkerende antall brutale voldtekter er det ting som tyder på at enkelte nordmenn er fristet til å kaste masken. Usladdede bilder av mistenkte voldtektsmenn deles på Facebook, med grafiske oppfordringer til voldelig gatejustis. I kommentarfeltene i nettavisene gir folk uttrykk for en brutal vrede som er vel så mye rettet mot myndigheter som gjerningsmenn. Folk ser seg nødt til å danne borgervern for å gjøre jobben man føler politiet ikke er i stand til å utføre på egenhånd. Dette er ukjente, og ubehagelige, toner i lille Norge.

Samtidig fremstår politikere og myndigheter som hjelpeløse og fomlete. De sitter på fjernsynet og kaller med spake stemmer voldtekter ”uakseptable”, som om å si det skulle være nok. Politiet på sin side advarer naturlig nok mot å ta loven i egne hender, for slik vil vi jo ikke ha det.

Nei, slik vil vi selvfølgelig ikke ha det. Vi vil ikke ha gatejustis. Vi vil at politiet skal herske i gatene, ikke sinte menn.

Men våre myndigheters utilgivelige forsømmelse er at de ikke vil innse at æreskulturer med tilhørende selvtekt aldri oppstår i et vakuum. De oppstår først etter at ordensmakten allerede har abdisert, og ikke lenger er i stand til å utføre den eneste oppgaven som rettferdiggjører statens eksistens: å beskytte oss. Tendenser til å ta loven i egne hender er så alvorlige nettopp fordi de demonstrerer at at voldsmonopolet har begynt å miste folkets tillit. Selvtekt er et symptom, og for å bli kvitt symptomet må en helbrede sykdommen.

Norge er ikke et fattig, isolert og lovløst nybyggersamfunn. Det er ingen grunn til at ikke staten skal kunne opprettholde lov og orden. I vårt vulgært velstående land er prat om ressursmangel så meningsløst at det får tragikomikkens skjær. Rettsstatens haltende gange skyldes ikke mangel på noe annet enn viljen til å innføre de nødvendige reformer: strengere straffer og mer politi.

Hittil har myndighetene vært så beruset på godhetens giftbeger at de ikke har vært i stand til å ta de grep som trengs for å beskytte kvinner mot voldtekt. Men kanskje man kan håpe at de nå ser seg tvunget til å handle, om ikke annet for å beskytte voldtektsmennene selv mot vreden på gølvet.

Whatever. Så lenge noe omsider blir gjort, og æreskulturens hengemyr kan unngås.