At befolkningsfremskrivningene utarbeidet av Statistisk Sentralbyrå (SSB) ikke viser hvor stor vekst vi vil få i andelen av befolkningen med minoritetsbakgrunn, er hevet over rimelig tvil. Dette kommer som de fleste vil vite av at etterkommere etter innvandrere hos SSB havner i samme demografiske kategori som den opprinnelige norske befolkningen.

I påvente av at SSB selv eller andre kompetente personer med tilgang til SSBs data utarbeider fremskrivninger som er mer i tråd med den alminnelige virkelighetsoppfatningen, kan det være av interesse å se på resultater fra andre, sammenlignbare land.

En rekke internasjonalt anerkjente demografer har, til forskjell fra de demografiske fagmiljøene i Norge, en tid vist interesse for betydningen innvandringen og avvikene mellom fødselsratene har på befolkningens etniske sammensetning, og på dette grunnlag utarbeidet fremskrivninger av etniske gruppers relative størrelse for endel land.

Et av disse landene er Storbritannia, og situasjonen der er drøftet i en artikkel fra september i fjor kalt Projections of the Ethnic Minority Populations of the United Kingdom 2006–2056, publisert i Population and Development Review, som er et av verdens fremste demografiske tidsskrifter. Forfatter er David Coleman, professor i demografi ved Universitetet i Oxford, som forøvrig er hyppig sitert av Christopher Caldwell.

Coleman gjør den observasjon at de etniske minoritetsbefolkningene i Storbritannia er i kraftig vekst på grunn av høy innvandring, en ungdommelig aldersstruktur og i noen tilfeller relativt høy fertilitet. I fravær av offisielle fremskrivninger av befolkningen med minoritetsbakgrunn, som ikke har vært offentliggjort i Storbritannia siden 1979, utarbeider artikkelforfatteren sin egen fremskrivning for 2056 for tolv forskjellige etniske grupper.

Under de samme antagelser som det nasjonale britiske statistikkbyrået gjør om innvandringen og en rekke vitale parametre, finner Coleman at andelen innbyggere i Storbritannia med minoritetsbakgrunn vil stige fra 13 prosent i 2006 til 28 prosent i 2021 og 44 prosent i 2056, et år hvor de vil utgjøre halvparten av innbyggerne i aldersgruppen null til fire år.

Dette er, som forfatteren selv understreker, et standardscenario som ikke vil være noen god tilnærming til virkeligheten under andre forutsetninger, som f.eks. endringer i innvandringspolitikken eller fertiliteten.

Om man ser på tallene Document har utarbeidet for innvandrerbefolkningen og dens etterkommere i Norge — sjette linje i den andre tabellen — er andelen anslått til 52,3% i 2060, hvilket stemmer ganske bra overens Colemans estimat for UK på 44% i 2056 (sistnevnte har opplagt hatt tilgang til bedre datamateriale). Utviklingen i de to landene er altså neppe svært forskjellig hva angår det tallmessige forholdet mellom opprinnelig befolkning og innvandrere med etterkommere.

Fruktbarhetstallene Coleman har lagt til grunn, viser at selv forskjeller som ikke ser så store ut vil få stor betydning med årene, fremfor alt avhengig av om de er over eller under den kritiske verdien på litt under 2,1 for opprettholdelse av stabil befolkning.