Hva kan det komme av? Når noe sies på amerikansk høres det annerledes ut enn hvis det sies på norsk. Jeg har ofte den opplevelsen når jeg leser Thomas L. Friedman.

Han har vært i Irak igjen. Bodd på et amerikansk krigsskip som patruljerer farvannet utenfor Irak og Iran (Shatt al-Arab). Irakerne blir overrasket og forvirret når de møter amerikanske gaster og offiserer og ser den store variasjonen mennesker: -vi trodde dere var hvite, som en iraker sier.

Mest forbløffelse vekker det når kommanderende offiser er en kvinne. Det er en revolusjon. Med noen få linjer greier Friedman å trekke opp noe perspektiver man må lete forgjeves etter i norske «dispatches» fra Irak.

-Vi utkjemper to revolusjoner i Irak sier Friedman. Den ene er Jefferson mot Saddam. Den gjelder om irakerne kan klare å inngå en sosial kontrakt mellom landets ulike grupper. Mye av utviklingen i Midtøsten avhenger av det. Hvis ikke irakerne klarer det, og landet splittes i tre deler, vil det være et alvorlig skudd for baugen for demokratisering av araberlandene. Kanskje betyr det at autoritære regimer, strenge som myke, vil være regelen i årtier fremover.

Den andre revolusjonen gjelder menneskenes likeverd: kvinner, homofile, religiøse minoriteteter, som ikke undervurderer hvor vanskelig dette er i et patriarkalsk samfunn.

Nysgjerrigheten som kvinnelig befal vekker, er tankevekkende. Friedman sier at han er for målet for amerikansk intervensjon, men at Bush trodde det skulle være så lett.

Hva er alternativet hvis de mislykkes? En pekepinn er møtet med iranske marinefartøyer. Når iranerne blir oppropt av kvinnelige offiserer, nekter de å svare. De forlanger å få snakke med en mann. Likevel er det noen i Vest som ser med sympati på den iranske revolusjonen, og betrakter den som progressiv. Friedman kaller det islamo-fascisme.

Nagga Haizlip is an Iranian-American sailor who translates into Farsi for the Chosin when it confronts Iran’s Revolutionary Guard Navy. Dressed in navy fatigues, she told me: «If I call [the Iranians] on bridge-to-bridge radio they will not want to talk to me. … They will say, ‘I want to speak to a man.’ » As for the Iranian fishermen: «They don’t understand I am actually in the U.S. Navy. That surprises them. … It is different from their culture. They ask how do people get along [on the Chosin] and how do they live together? They are curious.»

In trying to bring some democracy to Iraq, we are not just challenging the dictatorial-tribal political order here, but the male-dominated culture as well. In effect, we are promoting two revolutions at once: Jefferson versus Saddam and Sinbad versus the Little Mermaids – who turn out to be captains of ships. Succeeding in this venture, to stem the drift of the Arab world toward Islamo-fascism and autocracy, is so much more important than the war critics have ever allowed. But it is also so much more difficult than the Bush team ever understood or prepared for – even though it was warned. The Bush team’s greatest sin was not thinking that this war was important. It was thinking that it would be easy.

Sinbad vs. the Mermaids (sub only)