Hans Rustad Iraks fungerende president Ghazi al-Yawar er ikke i tvil: Det var en stor ting at Saddam ble styrtet. -Han hadde skapt et «dynasty of villains» som det var umulig for irakerne å bli kvitt på egen hånd. Det måtte et kirurgisk inngrep til, sa al-Yawar til BBC World mandag.
Det mediene fokuserer på er hans kritikk av at at innenriksdepartementet og hæren ble oppløst. Sikkerhetssituasjonen vil ikke bli bedre før irakerne selv kan holde orden i eget hus. Inntil den tid må amerikanerne bli, sa al-Yawar, som tilhører en mektig klan.
Intervjueren stilte så det uunngåelige spørsmål: -Når du ser tilbake på de siste 18 måneder, var det verdt det?
Underforstått: Prisen begynner å bli vel høy. Noe slik lå som forventning i spørsmålet. Men det svarte ikke al-Yawar. Én ting var å diskutere dagens problemer og feil som var gjort. Noe helt annet er å snakke om det var verdt å styrte Saddam. Da var han plustelig klokkeklar. Det er akkurat det perspektivet de fleste vestlige mediefolk har vanskelig for å beholde. De blir selv en del av nyhetsdynamikken, som sier at det blir verre og verre. Dermed oppfyller de terroristenes drøm, som er å skape fullt kaos.
Hva kan skje hvis situasjonen får forverre seg?
«This could in the long term create an environment in which an Iraqi Hitler could emerge like the one created by the defeat of Germany and the humiliation of Germans in World War I,» Yawar told the London-based Asharq al-Awsat newspaper.
Det merkelige er at nabolandene praktiserer det al-Yanwar kaller «en negativ taushet». De vil ikke ha borgerkrig i Irak, med fare for oppsplitting, da kan også deres land ta fyr. Men likevel sitter de på gjerdet og tillater infiltrasjon over grensene.
«When a fire breaks out in your neighbour’s house you should act quickly to put it out, not only for the sake of your neighbour but also so that you are not forced to put it out in your own home when it spreads there,» the president said.
Earlier this month, Iraq and its neighbours made vague promises to improve security cooperation after a meeting in which Iraqi officials voiced growing frustration that neighbouring states were not doing enough to halt the flow of people, arms and funds linked to guerrilla violence in Iraq. (reuters)
Denne passive holdningen deler araberlandene med Europa. Passivitet er farlig i politikken. Man risikerer å bli tatt på senga. Hvis Bondevik & Co tror skarve ti offiserer redder Norges prestisje i Washington, tar de kanskje feil.
Thomas L. Friedman skriver om det latterlige i koalisjonsmedlemmer i Irak som stiller med ti mann. En av dem er Norge. En annen Tonga. Det er bare for syns skyld. På den annen side Dagsavisen som tordner mot at Norge skal sende et titall offiserer nedover. Det er forferdelig. Tenk om de ble innblandet!
Dette for å minne om at det faktisk er noen som ser på oss annerledes enn vi selv gjør, og noen av dem var en gang våre venner.
On the flight over to the Persian Gulf, I was reading an article in The Financial Times about NATO fighting with itself over whether to send a few dozen more trainers to Baghdad to help the Iraqi Army. I couldn’t help but wonder to myself: Let’s see, there are now 26 countries in NATO. If each NATO country contributed just 100 soldiers, roughly speaking we could have five NATO soldiers guarding every polling station in Iraq for the January election. That would be a huge help. After all, what does NATO stand for today if not for helping to protect a free and fair election in Iraq that is being opposed by a virulent minority whose only motto is: «You vote, you die – elections must fail.» Is it so much to ask that each NATO country contribute 100 soldiers for a long weekend to advance the prospect of Iraqi elections?
