Hans Rustad I valgkampen understreket Barack Obama at han sto for et samlet USA, ikke et «rødt» og et «blått», hvor alle mennesker hørte hjemme. Obama står foran et kraftig nederlag tirsdag, derfor er det ekstra påfallende og skuffende at han forfølger en negativ linje overfor politiske motstandere.
Det skriver to liberale demokrater, Douglas E. Schoen og Patrick H. Caddell i en artikkel i Washington Post, Kritikken kommer således fra sentrum i det demokratiske partiet. Det er en ganske sjokkerende beskrivelse de to gir, for den som blir flasket opp med norske medier.
Den sanksjonerte versjon er at det er Tea Party-bevegelsen som polariserer.
Politisk klokskap tilsier at presidenter som går på et nederlag og kanskje mister flertallet i Representantenes Hus, søker mot midten, etter et kompromiss. Det gjorde Bill Clinton. Men Obama gjør det motsatte: han mobiliserer til kamp, og det alarmerer de to demokratene.
In a Univision interview on Monday, the president, who campaigned in 2008 by referring not to a «Red America» or a «Blue America» but a United States of America, urged Hispanic listeners to vote in this spirit: «We’re gonna punish our enemies and we’re gonna reward our friends who stand with us on issues that are important to us.»
Recently, Obama suggested that if Republicans gain control of the House and/or Senate as forecast, he expects not reconciliation and unity but «hand-to-hand combat» on Capitol Hill.
What a change two years can bring.
We can think of only one other recent president who would display such indifference to the majesty of his office: Richard Nixon.
We write in sadness as traditional liberal Democrats who believe in inclusion. Like many Americans, we had hoped that Obama would maintain the spirit in which he campaigned. Instead, since taking office, he has pitted group against group for short-term political gain that is exacerbating the divisions in our country and weakening our national identity.The culture of attack politics and demonization risks compromising our ability to address our most important issues – and the stature of our nation’s highest office.
Indeed, Obama is conducting himself in a way alarmingly reminiscent of Nixon’s role in the disastrous 1970 midterm campaign. No president has been so persistently personal in his attacks as Obama throughout the fall. He has regularly attacked his predecessor, the House minority leader and – directly from the stump – candidates running for offices below his own. He has criticized the American people suggesting that they are «reacting just to fear» and faulted his own base for «sitting on their hands complaining.»
Liberale America har stilt opp en felle for seg selv: hvis de ikke er istand til å se sin egen rolle i fenomenet Tea Party, men kjører på konfrontasjon og stempling, vil de øke polariseringen. Fordi demokratene sitter med makten har de større ansvar.
Obama i valgkampen var inkluderende, nå er han ekskluderende og skiller på venn og fiende. Men skal en president erklære enkeltpersoner som fiende?
Demokratene gjør en big issue av pengestrømmen til republikanerne. Det påstås at pengene kommer fra utenlandske kilder, og er anonyme. Men Obama var selv en pioner på innsamlingsfronten, og nektet å oppgi hvor pengene kom fra. Han sitter i glasshus.
As Election Day approaches, the president and others in the Democratic leadership have focused on campaign finance by moneyed interests – an ancillary issue serving neither party nor country. They have intensified attacks on business groups such as the U.S. Chamber of Commerce and individual political operatives such as Karl Rove and Ed Gillespie – insisting that organizations are fronting for foreign campaign money and large secret donations and campaign expenditures. Even the New York Times has noted that «a closer examination shows that there is little evidence» that these organizations have engaged in activities that are «improper or even unusual.»
It astounds us to hear such charges from the president given that his presidential campaign in 2008 refused to disclose the names of all of its donors, and in past election cycles many liberal groups, such as the Sierra Club and the Center for American Progress, refused to disclose their contributors.
To be clear, we favor disclosure of every dollar spent and closing the disclosure loophole that exists as a result of the Citizens United ruling. But it is disingenuous for a president – particularly one whose campaign effectively dynamited the lone beachhead of public financing in American politics – to scream about money pouring in against his political interests.
Med denne strategien risikerer Obama å fremskynde det liberale Amerikas nedgang. Han kom som et løfte om fremtiden, som oppfyllelsen av den amerikanske drømmen: han viste at Martin Luther Kings drøm gikk i oppfyllelse. Obama skulle bli en president for hele Amerika. Nå knaker det i sammenføyningene. Obama har fått store problemer i hendene. Men det er livsfarlig for ham å lange ut etter motstandere og gi dem skylden.
Det finnes en uvillighet i den liberale fantasien mot å erkjenne visse problemer. I stedet for å erkjenne dem skyter man må budbringeren, som er menneskene i Tea Party-bevegelsen. Det er en livsfarlig strategi, for det amerikaske systemet.
I norske medier vil vi få høre mye om de fæle høyrekreftene, mens sympatien for Obama er behersket, fordi han ikke hørte på sine europeiske frender som er enda mer liberale eller venstreorienterte. For disse europeerne er svaret enda mer og sterkere doser av medisinen som har gjort pasienten syk i utgangspunktet. Amerika har liberalere som ser videre og mer kritisk på situasjonen, som de to som skriver i Washington Post.
