Historien fra Paris-opptøyene gjentar seg. Anarkister og innvandrerungdom går amok i gatene og ødelegger for fote. En ungdom blir skutt og drept av politiet. Det utløser et voldsomt raseri, som brukes som påskudd til enda større ødeleggelser. Hva gjør så politikerne: De kritiserer politiet! Uttalelsene til den greske innenriksministeren er utrolige:

Interior Minister Prokopis Pavlopoulos promised there would be a thorough investigation into the teenager’s death and pledged to punish anyone found responsible.

«It is inconceivable for there not to be punishment when a person loses their life, particularly when it is a child,» Pavlopoulos said. «The taking of life is something that is not excusable in a democracy.»

Den politiske ledelsen faller politiet i ryggen når butikker og biler står i flammer. Han dolker de folkene som skal møte den rabiate ungdommen. Denne unnsigelsen av egen ordensmakt er blitt noe av et kjennemerke på politikernes holdning til egen voldsmakt. Avskyen for vold er blitt så stor at man tar avstand fra den legale voldsmakt, mens man helst ikke snakker om voldsmennene som herjer i gatene.

Det er tragisk at en 15-åring mistet livet. Omstendighetene er uklare. Det sies at han var del av en gjeng på 30 som truet politiet med brannbomber. Skal politiet vente til bilene eller uniformene står i brann? En annen versjon går ut på at demonstrantene kun var verbale og at politiet likevel skjøt. Det høres ikke spesielt sannsynlig ut. Det er ikke mye verbalt over bildene fra Aten. Hvorfor skulle politiet skyte noen for munnbruk, men ikke vandalene? En annen ting: politiet er også mennesker. De har også lov å bli redde når de omringes.

BBCs korrespondent Ben Johnston gir en øyenvitneskildring som sier noe om hvem som er pågående og hvem som avventer:

As the rioting took hold in Athens, I found myself in the middle of a group of protesters, dodging rocks and bottles as police charged back and forth firing tear gas.
Protesters screamed slogans, attacking police cars with rocks and firebombs.

One young man in front of me was smashing the windows of high-class shops with a sledgehammer while police, about 100 yards away, looked on.
Walking through the streets there was broken glass everywhere and burned out shops and cars.
A passer-by, Maria Stamatoulis, told me that most of the people went on to the streets to protest about the government’s failure to curb corruption, and in «revenge for killing the boy».
Then the police responded to the man breaking windows ahead of me.
Officers fired tear gas at us and at others in the crowd.
The canisters hit the ground and started smoking. Although I was at the back of the crowd, my eyes welled up but the wind was not blowing the gas in our direction.
The police then seemed to be trying to evacuate some of the restaurants in the area, and closed several streets to all traffic.
The news of the youth’s death enraged hundreds and was the spark that ignited the flame in Athens.
But as a long-time resident of Athens, I can say that Greece is not unaccustomed to this kind of event.

Et samfunn som overlater retten til å bruke vold til gatas parlament, har tapt.