Nestor og Cristina – Argentinas nye Peron og Evita (II)

La oss ta turen tilbake til Argentina på 1970 tallet. Nestor og Cristina møttes som studenter på det juridiske fakultetet i La Plata, begge ivrige peronister, men dog ikke med i den voldelige Montonerobevegelsen[1]. Etter endte studier flyttet de til provinsen Santa Cruz, et enormt område (243943 km²) med knappe 320000 innbyggere. Santa Cruz er en av de mest ressursrike provinsene i Argentina med stor olje og gass produksjon, fiskerier og jordbruk. Herfra bygget paret sin politiske og økonomiske grunnmur[2] og ble etter hvert valgt inn i nasjonalforsamlingen, og Nestor som guvernør for provinsen.

Etter den økonomiske katastrofen i 2001 og forsøket på å stable på beina et regjeringsdyktig team (Duhalde er altfor svak og klarer ikke å få de peronistiske fagforeningene på sin side), blir Nestor Kirchner handplukket av Duhalde (som hadde håpet på en lydig nikkedukke han kunne manipulere fra sidelinjene).

Nestor Kircher var en stor demagog og hadde studert talene til Peron svært nøye, og nok en gang er det de svulmende fraser med voldsomme utfall mot FMI, neoliberale (et upresist begrep som omfatter enhver som kunne komme til å uttale ordene ”budsjettkutt”, ”sparepakke”, og/eller ”markedsstyring”, og klarer å samle peronistapparatet under seg. Det vil si, han gir de gamle peronistene som hadde vært plassert på sidelinja under Menem (noe de var rasende over!) tilbake sin plass, som uvalgte representanter i utvalg og komiteer) og som løpegutter med svært gode lønnsbetingelser (de er mangemillionærer alle som en, og ingen kan forklare hvor de har fått formuen sin fra).

Kirchner har mye flaks som president, den økonomiske veksten tar av som følge av en boom i verdensøkonomien for øvrig. Kina vokser raskt og kjøper opp nesten alt de klarer å få tak i. Motoren i den Argentinske økonomien er som før jordbruket, i hovedsak soyaproduksjonen men betydelige inntekter stammer også fra gruvedrift, oljesektoren og fiskeriene.

Under Nestor Kirchner klarer daværende finansminister Roberto Lavagna[3] å forhandle den voldsomme utenlandsgjelden Argentina sliter med etter statskonkursen. De klarer å ”overtale” investorene til å godta et kutt (barbering) på 76% av verdien av statsobligasjonene. Med de internasjonale markedene gjenåpnet begynner en fantastisk ekspansjon av den argentinske økonomien, og alt Kirchner trengte og gjøre var å holde svulmende taler for å holde skuta gående.

Kirchner stilte ikke som kandidat til presidentvalget i 2007 men pekte ut sin hustru[4] som etterfølger og fikk peronistapparatet samlet om hennes kandidatur. Som vanlig er i Argentinske valg, stilte Peronistbevegelsen med opptil flere motstående lister. Og som vanlig, etter avholdt valg, stemmene opptelt og taburettene skal fordeles, så samles Peronistene som en eneste stor lykkelig familie, til stor ulykke for landet.

President Cristina

Cristina blir innsatt som president i 2007, og må med en gang ta fatt på en gryende økonomisk krise som truer med å ødelegge Kirchners politiske prosjekt, å pumpe enorme mengder skattepenger inn i peronistiske fagforeninger, voldelige protestbevegelser på venstresida, og fundamentalt, han tar opp kontakten med venner fra studietida som var aktive i den voldelige montonerosbevegelsen på 70 tallet for å få dem med på hans politiske prosjekt.

I tillegg legger Kirchner grunnlaget for Camporabevegelsen (se over om president Campora), selv om det er Nestor Kirchner som har gjort forarbeidet til denne bevegelsen gis oppdraget til sønnen, Maximo Kirchner som skaper en ungdomsbevegelse[5] som per i dag er Cristina Fernandez de Kirchner viktigste støtteapparat[6]. I god gammeldags splitt og hersk stil (og tapper inn i den historiske motsetningen mellom arbeiderklassen og landbruket, dvs. sosieteten) erklærer Kirchner landbruket, særlig soyaproduserende bønder til samfunnets fiender og driver en nærmest konfiskerende skattepolitikk[7] for å finansiere populistiske tiltak overfor de mange millioner som bor i slumkvarter i storbyene eller rene slumbyer spredt omkring i Argentina.

Cristina Fernandez de Kirchner’s lykkes i å skape et image som den nye Evita Peron, og følger sin ektemanns stil både i tale og politikk. Selv om hun var på nedadstigende popularitet før presidentvalget i 2011, får hun et voldsomt oppsving etter Nestor Kirchners død i oktober 2010, og hennes politiske kampanje består stort sett i å framstille seg selv som ei stakkars enke som prøver å videreføre sin sterke manns politikk for de fattige og svake.[8]

Alliansen med Chavez, Argentina ser mot øst.

Under Nestor Kirchner har Argentina vendt seg bort fra vestlige markeder og utviklet nære bånd med andre søramerikanske agitatorer, slik som Hugo Chavez. Hugo Chavez nyter godt av rekordhøye oljepriser og kan føre sin splitter pine gale politikk i Venezuela, og i tillegg ha god råd til å sponse likesinnede i andre land. I tillegg til Argentina, Ecuador og Bolivia, og selvsagt Cuba, knytter Chavez sterke bånd til Iran[9], Hezbollah bevegelsen[10], og er nærmest selvskreven støttespiller for Putin og hans ekspansive politikk i USA’s bakgård.[11]

Etter den kalde krigens slutt og i en tid da søramerikanske land driver utstrakt gjenoppbygging etter tiår med blodige regimer, tar flere amerikanske administrasjoner en farlig slapp holdning til hva som skjer i sør og blir nærmest tatt på senga når flere rapporter peker økt både russisk og iransk aktivitet i Venezuela[12].

Det er usikkert om Nestor Kirchner i det hele tatt hadde interesse av de videre utenrikspolitiske implikasjonene ved å bygge en så tett allianse med Chavez, hans primære behov var å få tak i så mye penger og billig olje som overhodet mulig for å stimulere den økonomiske veksten i Argentina. I tillegg er hans politiske prosjekt begrenset til å begeistre de peronistiske massene, og så lenge som økonomien ser ut til å vokse, bekymrer det svært få at også Kirchner er hovedperson i en korrupsjonsskandale[13]. Media i Argentina er selvsagt opptatt av dette, og selvsagt også alminnelige folk som ikke er involvert i peronistmaskineriet, men de er ikke mange nok, eller sterke nok til å tvinge fram en seriøs etterforskning. I tillegg begynner ekteparet Kirchner sitt korstog mot den privateide pressen, særlig rettet mot sin politiske nemesis, Clarin-imperiet. I 2009 stemmer den Argentinske kongressen for en lov som forbyr konglomerateide medieselskaper[14] og setter samtidig alle kluter inn på å fylle alle tenkelige stillinger i offentlig media sektor, små venstredreide aviser, akademia og tenketanker med ”sine egne”[15].

Subsidier

Dessverre for Kircherparet går det hull på den økonomiske boblen som drev den argentinske økonomien framover til rekordvekst fra 2003 til 2008. Selv om mer konservative økonomer har påpekt at det ikke var snakk om en reell vekst, snarere en ekspansjon etter årevis med kontraksjon, hadde ikke Nestor Kirchner mye tid til å lytte på det øret. Kina var i full vekst, Russland begynte å vise muskler igjen og EU var på sin økonomiske topp. Med disse markedene som kappes om å kjøpe soya, olje. og andre råvarer (Argentina har aldri hatt en egen prosess og foredlingsindustri), ble slike kjedelige påminnelser om tidligere tiders fiaskoer veivet vekk, for nå ble det brød og sirkus til folket[16].

For å tette opp for minkende inntekter tyr Kirchner i 2008 – 2009 til den klassiske oppskriften i argentinsk økonomi, man subsidierer absolutt alt som er av betydning for arbeiderklassen, i særdeleshet begynner man å lefle med kjøttprisene, for det er en politisk kjensgjerning i Argentina, at den som vil ha peronistfagforeningene i ryggen må holde kjøttprisene lave.

Uheldigvis for Kirchner har framveksten av det globale soyamarkedet ført til at kvegbønder, som er drittleie av statlig intervensjoner i hva som i hovedsak er et marked uten subsidier, har slaktet ned kvegbestanden og heller plantet soya. Dermed kommer man i en situasjon der det er mindre tilbud enn etterspørsel på kjøtt, og krisen er et faktum[17]. I et forsøk på å overtale Argentinas kjøttetere til å prøve noe annet enn storfekjøtt, deltok president Cristina i en rekke bisarre kampanjer for å få folk til å kjøpe svinekjøtt eller kylling; i en TV overført tale tok hun til orde for å spise mer svinekjøtt fordi dette vil piffe opp sexlivet[18]!

Presidentparet har malt seg inn i et hjørne

Selv om presidentens seksualundervisning har et komikkens skjær over seg så er dette bare ett av mange signaler om at Argentina så til de grader har satset på feil hest og har kjørt seg inn på et blindspor de ikke kan komme ut av. Etter å ha lagt seg ut med alt som kryper og går av maktpersoner veden over, i sær USA og IMF, har de få venner på steder der det gjelder. Maktbasen deres, ultravenstreradikale, salongsosialister, den peronistiske arbeiderbevegelsen og vettløse akademikere, vil neppe støtte like helhjertet opp om dem om de skulle legge om kursen og gjøre seg lekre for de vestlige investorer som forlanger transparens og lovlige tilstander som betingelse for å pøse penger inn i et Argentina som enda ikke har gjort opp for seg etter statskonkursen i 2001[19].

President Cristina kan riktignok score et par billige poeng på USA’s bekostning etter at de gikk på grunn i 2007 – 2008, slik hun også forsøkte å ta eurokrater i skole over feilslått økonomisk politikk, men med en økonomi som avhenger av eksport for å overleve blir slike billige stikk bare en overfladisk og kortvarig anestesi når livets realiteter etter hvert kommer og banker på den Argentinske døren.

Selv før Nestor Kirchner døde av et hjerteinfarkt i oktober 2010 hadde inflasjonsspøkelset gjort sitt tilbaketog i Argentina, noe presidentparet brukte mye energi på å benekte. Det Argentinske statistiske sentralbyrået finner opp nye måter å kalkulere/manipulerer prisindeksen[20] mens private konsulenter som måtte mene noe annet bøtelegges for å snakke om det opplagte faktum at den offentlige statistikken har blitt heftig massert[21].

[1] http://www.britannica.com/EBchecked/topic/391049/montonero

[2] http://www.telegraph.co.uk/news/southamerica/argentina/9076133/The-Argentine-president-and-her-empire-in-the-south.html

[3] http://news.bbc.co.uk/hi/spanish/business/newsid_4316000/4316907

[4] http://www.bbc.co.uk/news/world-latin-america-12284208

[5] http://en.wikipedia.org/The_Campora

[6] http://jonathan-gilbert.com/2012/07/la-campora-cristina-kirchners-political-weapon/

[7] htpps://www.youtube.com/watch?v=9kYtHBL-1e4

[8]http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/southamerica/argentina/8845537/Cristina-Kirchner-Argentinas-new-Eva-Peron

[9]http://edition.cnn.com/2009/WORLD/meast/09/06/iran.venezuela/index.html

[10] http://articles.latimes.com/2008/aug/27/world/fg-venezterror27

[11] http://news.bbc.co.uk/hi/spanish/latin_america/newsid_7636000/7636868

[12] http://edition.cnn.com/2013/06/03/world/americas/iran-latin-america/index.html