Aftenposten på lederplass slutter seg til redaktørene som vil ha Document-redaktørens hode på et fat. Etter en omstendelig innledning slår skribenten i bordet med ordene de vet – eller tror – publikum reagerer på, og som skal gi dem legitimitet til å kreve eksklusjon.
Det er betegnelsen av Støre og bruken av ordet Satan og propaganda. Det er servert som en konklusjon. Men alle som har hørt skogpoddene, vet at det ikke er slik de er brukt. De kommer som resultat av et langt resonnement som begrunner de sterke ordene.
Redaktøren er fullstendig klar over ordenes valør, men Aftenpostens lesere går glipp av konteksten.
Det gledelige midt oppi alle angrepene, er at publikum på sosiale medier forstår. De har ikke hoppet på all utskammingen og utstøtingen. De forsvarer Document og reageerer på at redaktørene vil eksludere en kompromissløs stemme.
De forstår kjernen: Mediene tåler ikke en opposisjonell stemme.
Norske medier har bakvasket Trump i ti år. Hvis de samme prinsipper ble lagt til grunn som de nå utmåler på Document, ville redaktørforeningen få problemer.
Den målestokken man måler andre med, skal man selv bli målt med.
Det er ikke et billig retorisk poeng. Det er et alvorlig moralsk, presseetisk og politisk spørsmål.
Denne saken handler egentlig om i hvilken grad det er rom for pressefrihet i dagens Norge.
