Hvis Hamas fortsatt kan føre krigen etter fredsavtalen, er det da fred – eller bare neste pause i konflikten?

Det grunnleggende problemet i Gaza er kanskje ikke at partene er uenige om vilkårene for fred. Det kan være at de ikke engang legger det samme i ordet fred.

Vestens diplomatiske tradisjon bygger på en bestemt forestilling: Krig er et avvik fra normaltilstanden. Partene kriger fordi de har uløste interessekonflikter. Dersom man finner det riktige kompromisset, trekker grensene, etablerer kontrollmekanismer og gir begge parter noe de kan leve med, kan krigen avsluttes. Avtalen blir dermed begynnelsen på en ny tilstand.

Det er denne tankegangen som ligger bak mye av amerikansk diplomati i Midtøsten. Problemet er at den forutsetter at motparten deler forestillingen om avtalen som sluttpunkt.

Hva hvis avtalen i stedet forstås som et middel?

Da forandres hele analysen.

Hudaybiyyah som politisk presedens

I islamsk historie finnes det en avtale som har fått en betydning langt ut over den konkrete hendelsen: Muhammeds traktat med Quraysh ved Hudaybiyyah i 628.

Muhammed befant seg på dette tidspunktet i en svakere strategisk posisjon enn han senere skulle gjøre. Avtalen innebar en tidsbegrenset stans i fiendtlighetene. I årene som fulgte styrket Muhammed sin stilling betydelig, og mindre enn to år senere kunne han marsjere inn i Mekka som seierherre.

Poenget er ikke å hevde at Muhammed ganske enkelt undertegnet en avtale han umiddelbart planla å bryte. Det tradisjonelle muslimske narrativet er at traktaten falt sammen etter brudd begått av Qurayshs allierte.

Det interessante ligger et annet sted.

Hudaybiyyah etablerte en politisk presedens for at en våpenstillstand med en sterkere ikke-muslimsk motpart kan være legitim når den tjener det muslimske fellesskapets interesser.

Dette finner vi igjen i klassisk islamsk rett.

I den shafi’ittiske rettstradisjonen behandles hudna nettopp som en tidsbegrenset stans i krigføringen med en fiendtlig ikke-muslimsk makt. Muslimsk svakhet i antall eller materiell nevnes uttrykkelig som en legitim grunn til å inngå en slik våpenstillstand.

Det avgjørende spørsmålet blir derfor ikke nødvendigvis:

Har konflikten opphørt?

Men:

Hva tjener saken under dagens styrkeforhold?

Det er en fundamentalt annen politisk logikk enn den som ligger til grunn for moderne vestlig fredsdiplomati.

Arafat visste hva referansen betydde

Det gjør Yasir Arafats henvisning til Hudaybiyyah etter Oslo-avtalen langt mer interessant enn den vanligvis fremstilles.

I Johannesburg i mai 1994 sammenlignet Arafat Oslo-prosessen med Muhammeds avtale med Quraysh. Han gjorde ikke dette i en vestlig diplomatisk sammenheng, men overfor et muslimsk publikum.

Referansen var neppe tilfeldig.

For et vestlig publikum ble Oslo-prosessen presentert gjennom sekulære begreper: to folk, territorium, selvbestemmelse, gjensidig anerkjennelse, forhandlinger og fred.

For et muslimsk publikum valgte Arafat en helt annen historisk referanse:

Hudaybiyyah.

Det beviser ikke alene at Oslo-prosessen var planlagt som bedrag. Men det gjør det historisk og politisk uforsvarlig å late som om referansen ikke betyr noe. En statsleder må vurderes ikke bare etter hva han sier til amerikanere og europeere, men også etter hvordan han forklarer sin egen politikk overfor sitt hjemlige publikum.

Og akkurat her oppstår et mønster som Vesten lenge har hatt problemer med å forholde seg til: Samme politiske handling kan gis én begrunnelse utad og en annen innad.

Palestina som sekulær konflikt

Her blir også historien om PLO viktig.

Den palestinske saken ble i tiår presentert for Vesten som en sekulær nasjonal frigjøringskamp. PLO var i hovedsak preget av sekulær arabisk nasjonalisme og beskrev målet som opprettelsen av en demokratisk, sekulær palestinsk stat. Samtidig var væpnet kamp en uttrykkelig del av prosjektet.

Denne innrammingen var politisk effektiv.

Et stadig mer sekularisert Europa kunne forstå nasjonalisme, antikolonialisme, selvbestemmelse og territoriell konflikt. Alt dette hørte hjemme i Vestens egen politiske begrepsverden. Konflikten kunne dermed behandles som andre konflikter: Man trakk en grense, fordelte territorium, opprettet en stat og antok at selve konfliktårsaken dermed kunne fjernes.

En eksplisitt religiøs eller sivilisatorisk konflikt ville vært langt vanskeligere å selge.

For dersom problemet ikke bare er hvor grensen går, men selve eksistensen av jødisk suverenitet på territorium som tidligere har vært under muslimsk herredømme, finnes det ingen grenselinje amerikanske diplomater kan tegne som nødvendigvis løser problemet.

Enda mer interessant blir dette når man ser på uttalelsene til Zuheir Mohsen, lederen for den syriskkontrollerte as-Sa’iqa-fraksjonen innen PLO.

I et intervju med den nederlandske avisen Trouw i 1977 uttrykte Mohsen den panarabiske forestillingen om at jordanere, palestinere, syrere og libanesere i realiteten tilhørte ett arabisk folk. Den særskilte palestinske identiteten ble, slik han formulerte det, fremhevet av politiske og taktiske grunner i kampen mot sionismen.

Mohsen representerte en bestemt baathistisk og panarabisk strømning og kan ikke uten videre gjøres til talsperson for alle palestinere eller hele PLO. Men nettopp derfor er uttalelsen interessant.

Den viser at i deler av det palestinske lederskapet kunne selv den nasjonale identiteten forstås instrumentelt.

Palestina var ikke bare et hjemland.

Det var også et politisk redskap.

Identiteter utvikler seg historisk, og palestinsk nasjonal bevissthet er i dag en politisk realitet. Men Mohsens uttalelse avslører noe som er langt viktigere for forståelsen av konflikten: Den palestinske saken kunne bevisst innrammes på den måten som best tjente kampen mot Israel.

For Vesten var den sekulære nasjonalismen anvendelig.

Den gjorde konflikten begripelig.

Og kanskje nettopp derfor gjorde den også konflikten mindre begripelig.

For hvis man antar at konfliktens grunnlag handler om palestinsk statsdannelse, vil opprettelsen av en palestinsk stat fremstå som den naturlige slutten.

Men hvis statsdannelsen bare er ett stadium innenfor en større kamp, forandrer problemstillingen karakter.

Da blir ikke spørsmålet bare hva palestinerne skal få.

Det blir hva den palestinske siden faktisk er villig til å oppgi.

Territorium kan deles.

Dét kan ikke et absolutt krav.

Fra PLO til Hamas

Med Hamas blir denne forskjellen langt tydeligere.

Hamas springer ikke ut av den europeiske nasjonalstatens idéverden. Organisasjonen har røtter i Det muslimske brorskap og plasserer konflikten inn i en eksplisitt islamsk referanseramme.

Dermed blir den sekulære forestillingen om at konflikten automatisk avsluttes gjennom opprettelsen av en palestinsk stat, langt mindre overbevisende.

En aktør kan akseptere en stat innenfor bestemte grenser uten dermed å erklære at disse grensene representerer den endelige og moralsk legitime ordningen.

Dette er skillet mellom å motta noe og å oppgi resten.

De to representerer ikke nødvendigvis det samme.

Det er nettopp her Hudaybiyyah-referansen får sin politiske betydning.

En avtale kan være ekte.

En våpenstillstand kan være bindende.

En territoriell ordning kan aksepteres.

Men ingen av delene behøver nødvendigvis å bety at det endelige politiske målet er forlatt.

Muhammeds siste politiske horisont

Også Muhammeds siste levetid er relevant når man forsøker å forstå den klassisk islamske politiske horisonten.

Her må man være presis: Tradisjonene gjelder Den arabiske halvøy, ikke hele Levanten.

I autoritative hadith-samlinger finnes overleveringer hvor Muhammed mot slutten av livet gir ordre om at polyteister skal drives ut av Den arabiske halvøy, og en parallell tradisjon omtaler jøder og kristne.

Det interessante er ikke hva den enkelte muslim i Oslo, London eller New York mener om disse tekstene.

Det interessante er at tekstene eksisterer i den normative tradisjonen.

For politisk analyse må skille mellom mennesker og doktriner. Muslimer er individer med svært forskjellige oppfatninger, grader av tro og politiske holdninger. Men stater som skal føre sikkerhetspolitikk, kan ikke begrense analysen til hva de håper mennesker vil mene. De må også studere ideene, institusjonene og bevegelsene som faktisk former politisk handling.

Det er her Vesten gjentatte ganger gjør den samme feilen.

Vi analyserer den andre gjennom oss selv.

Amerikanernes kontrakt – israelernes sikkerhet

Amerikansk politikk har en nesten juridisk tro på avtalen.

Finn de rette formuleringene. Opprett overvåkningsmekanismer. Sett inn garantister. Definer territoriet. Opprett institusjoner. Skaff signaturene.

Deretter kan diplomaten holde pressekonferanse.

Men en stat som Israel har ikke anledning til å betrakte signaturen som sluttproduktet.

Israel må stille et mer prosaisk spørsmål:

Hva kan motparten gjøre dagen etter at avtalen er inngått?

Har Hamas fortsatt våpen?

Har organisasjonen en kommandostruktur?

Finnes det fremdeles tunneler?

Finnes det våpenproduksjon?

Består rekrutteringsapparatet?

Består finansieringen?

Og fremfor alt: Består det politiske og religiøse målet som nødvendiggjorde våpnene?

Hvis svaret er ja, har man ikke nødvendigvis fjernet krigen.

Man har fjernet skytingen.

Dét er ikke det samme.

Derfor er Netanyahus krav om faktisk avvæpning mer enn en teknisk detalj i forhandlingene. Hans krav går til kjernen av hele problemet.

For Netanyahu er det utilstrekkelig at Hamas lover å legge ned våpnene.

Hamas må miste evnen til å føre krig.

Dette er forskjellen mellom intensjon og kapasitet.

Stater som ønsker å overleve, bør først og fremst interessere seg for kapasitet.

Den farlige asymmetrien

Den egentlige asymmetrien i konflikten kan derfor være intellektuell.

Washington spør:

Hva må vi tilby for at partene skal inngå fred?

Israel spør:

Hva må fjernes for at motparten ikke skal kunne gjenoppta krigen?

Det første spørsmålet tilhører diplomaten.

Det andre tilhører den som risikerer å bli drept dersom diplomaten tar feil.

Dette betyr ikke at permanent fred mellom muslimske og ikke-muslimske stater er historisk umulig. Egypt og Jordan viser at mellomstatlige fredsordninger kan bestå over tiår. Klassisk islamsk rett er heller ikke fullstendig ensartet i spørsmålet om traktaters varighet.

Men dette forandrer ikke det strategiske hovedpoenget.

Når en konkret aktør betrakter konflikten som uavsluttet, beholder sine militære strukturer og ikke oppgir sitt endelige mål, bør ikke Vesten innbille seg at en underskrift har frembrakt fred.

En våpenstillstand er bare fred dersom begge sider betrakter den som slutten på krigen.

Ellers er den tid.

Og tid kan brukes til å bygge hus.

Men den kan også brukes til å anlegge tunneler, produsere raketter, rekruttere soldater og vente på et gunstigere styrkeforhold.

Kanskje er det derfor Netanyahu nekter å gjøre amerikansk diplomatis største feil: å forveksle en erklært intensjon med en forandret virkelighet.

USA har geografisk avstand til konsekvensene dersom analysen er feil.

Israel har noen få kilometer.

Da gjenstår det ubehagelige spørsmålet:

Er det ikke nettopp derfor Israel – bedre enn USA – forstår kjernen i denne sivilisatoriske konflikten?

Kjøp boken på Document Forlag