Sunniva Gylver: Yogapresten vigslet til ny biskop i Oslo

Oslo 23.02.2025
Sunniva Gylver blir vigslet til ny biskop i Oslo bispedømme i Oslo domkirke.
Foto: Fredrik Varfjell / POOL / NTB

Søndag ble Sunniva Gylver vigslet til biskop i Oslo domkirke, med konge, statsminister og offisielle gjester fra inn- og utland til stede. Gylver har i mange år ledet yogagudstjenester i Fagerborg kirke. Hun har fremsnakket islam, var første kvinnelige prest som talte i en moské, og hun har sagt at Gud har en plan B, slik at også ikke-troende kommer inn i himmelriket. For å nevne noe av bakgrunnen.

Som et tegn på vigslingen avga Sunniva Gylver et løfte til kirkens preses, Olav Fykse Tveit, før han la et gullkors rundt halsen hennes. Deretter ble Gylver bedt for – og så ledet den nyvigslede biskopen gudstjenesten videre med trosbekjennelsen, skriver Den norske kirke på sine nettsider. Og videre:

Nesten 30 år etter at hun ble vigslet til prest i Oslo domkirke, holdt hun sin første preken som biskop fra samme prekestol. Her snakket hun blant annet om tro og religiøse erfaringer – og spurte hvilket rom vi gir hverandre, både som kirke, samfunn og enkeltmennesker, for å snakke om dette.

Ingen ekstraordinære møter med Jesus

– Selv har jeg aldri hatt sånne «ekstraordinære» møter med Jesus. Det lever jeg godt med. Jeg opplever meg å ha en ganske jordnær tro, med det jeg vil kalle mer hverdagslige gudsopplevelser. Og de kan sannelig være sterke nok, skriver kirken.no.

Biskop Gylver siterte ateisten Piet Hein i sin første preken som biskop. Hun omtalte Moses og Elias som superhelter fra Det gamle testamentet, og hun kom også med en hyllest til folk fra andre religioner: «Også dere med annen tro eller et annet livssyn enn kirkens: Takk for deres bidrag til fellesskapet! Og hun snakket om flere kjønn: «Sønnen lever i et evig kjærlighetens fellesskap med Faderen, der vi alle inviteres inn som Guds sønner og døtre og alt imellom.»

Les hele prekenteksten til den nye biskopen nederst i saken.

Natteravn med imam straffet for jødehat

Sunniva Gylver må nesten omtales som kjendis i presteverdenen, og har markert seg med ytre effekter som rastafrisyre og en prestehabitt bestående av en T-skjorte med ordet «prest» på brystet. Hun må også sies å være blant dem som har fylt kirkene med nytt innhold. I 2018 skrev hun muslimsk-kristen andaktsbok sammen med islamaktivisten Bushra Ishaq, og i 2006 var hun første kvinnelige prest som talte i en moske. Det var imam Noor Ahmad Noor fra Minhaj-ul-Quran som inviterte Gylver. Hun fikk tale i moskeen, men ikke ved fredagsbønnen, skrev Aftenposten. De ble sannsynligvis gode venner, for noen måneder senere gikk Sunniva Gylver natteravn sammen med imam Noor Ahmad Noor, ifølge Aftenposten. Senere skulle denne imamen bli straffedømt for jødehat.

På Facebook skrev imamen blant annet: «Hitler sparte noen jøder så verden kunne se hvor brutalt dette folket er, og hvorfor det er nødvendig å drepe dem.» «Israel er en sånn djevel at Hitler sparte noen jøder så verden kunne se at dersom de overlevde, ville de fortsette å være en fare for menneskeheten», siterte Document, da Bærum-moskeen Al-Noor Islamic Centre året etterpå ansatte den straffedømte imamen.

Har ledet kirkeyoga i mange år

Sunniva Gylver har i mange år ledet yogagudstjenester.
«Velsignet lørdag. Midt i alt som er. Nå gjør Milla og jeg klar til Yogagudstjenester i Fagerborg kl. 10 – i dag med Allehelgensdag som tema. Vi minnes, vi takker, vi sørger – eller vi sørger over at vi ikke sørger, og får dårlig samvittighet for at vi kjenner lettelse. Tenn lys, for dine egne og andres tap og tapets mange ansikter; ikke bare død. Om du ikke kan komme hit i dag, så lag et mellomrom der du er; pust inn livet, pust ut sorgen, takk for det du kan takke for», skrev hun på Facebook i november. Milla er en hund.

Sunniva Gylver inviterte til yogagudstjeneste inn i advent i 2018. Skjermdump.

Slike arrangement, og innlegg, har hun hatt utallige av. I hvert fall siden 2017. Yoga er en samling mentale og kroppslige teknikker med tilknytning til de indiske religionene buddhisme og hinduisme. I vår tid presenteres yoga i Vesten som en ikke-religiøs disiplin for personlig utvikling. Ordet yoga kommer fra sanskrit og har ulike betydninger, skriver Wikipedia. Sannsynligvis har ingen av dem noe med Jesus eller kirkeliv å gjøre.

En plan B for ikke-troende

I januar i fjor var det mange som reagerte, til dels svært kritisk, på at Gylver i en videoandakt hadde sagt at Gud har en «plan B» for dem som ikke tror. Det gjaldt bibelverset «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham». Joh 3:16-17.

I andakten sa Gylver at dette er en kjærlighetserklæring fra Gud, og at mange elsker den. «Men vi som har familie og venner som ikke tror på Jesus, hører den ofte litt annerledes. Hver den som tror, skal få evig liv. Men hva med de andre? Jeg kan ikke vite, men den Allmektige Gud bør ha en plan B i kampen mot det onde i oss i verden, synes jeg. For Guds mål for verden vet vi hva er. Gud sendte ikke sin sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham. Jeg hviler i det.»

Noe flere tolket som vranglære. Teolog og førstelektor Øyvind Gaarder Andersen sa til Dagen at dette ikke er i tråd med klassisk kristendom:

– Nei, det er vel ikke det. Vi ser ikke at det er noen plan B i skriften. Vi kan sammenligne det med spekulasjoner om at det finnes omvendelsesmuligheter etter døden. Og det finnes det ikke noe belegg for i Bibelen, sier han.

Han la til at Gud kjenner hjertene, og at det er opp til Gud å dømme hvem som går fortapt og ikke.

Espen Teigen i Document hadde litt å si da det i desember ble kjent at Sunniva Gylver skulle etterfølge Kari Veiteberg som biskop i Oslo:

«Da jeg jobbet som politisk rådgiver for Sylvi Listhaug, møtte jeg Sunniva Gylver under en konferanse i Sarpsborg. Til stede var også Tahir ul-Qadri, en ytterliggående imam som i Vesten liker å fremstå som «liberal», men i Pakistan har han kjempet for dødsstraff for blasfemi. Han ankom med sine burkakledde koner og mottok hyllest fra Gylver. Listhaug, derimot, utfordret ham direkte. Dette er ikke en engangshendelse. Gylver har bygget store deler av karrieren på å romantisere islam og unnskylde selv de mest ekstreme sidene ved religionen», skrev Teigen.

Også presten Einar Gelius har vært kritisk til islamromantisering. Han «liker dårlig at norske prester skjønnmaler islam. Prest og forfatter Einar Gelius etterlyser en større tydelighet fra Den norske kirke om islam, og mener flere prester skjønnmaler ideologien. Han er spesielt uenig med sogneprest og biskopkandidat Sunniva Gylver,» skrev Document i 2023.

Mange er begeistret

Så er det mange som er begeistret for Sunniva Gylver. Blant annet den kjente tv-pastoren Egil Lund Svartdahl. Han har kjent Sunniva Gylver siden tidlig på nittitallet, en periode da de begge var kristne tv-profiler på TV 2. De seneste årene har begge vært profiler på Pluss Ord, som leverer små, daglige videosnutter med en andakt.

– Jeg har alltid sett på henne som en god evangelieformidler. Da jeg hørte at hun var blitt biskop, tenkte jeg at Den norske kirke i Oslo trenger en slik evangelisk biskop, sier Svartdahl til Dagen.

Harald Stanghelle i Aftenposten er også begeistret, og legger vekt på at hun tiltrekker seg mediedekning. Til Dagen sier han at Gylver for bispekollegiet sin del er et ferskt lyspunkt når det kommer til medieinteressen for dem.

Sunniva Gylvers første preken som biskop i Oslo:

Hvordan er det mulig?! Å ha et så sterkt møte med Jesus, og så først falle i dyp søvn – og i etterkant ikke fortelle det til noen?!

Disiplenes sovehjerte overrasker stadig; det står at de sovner, både her på fjellet, OG mens Jesus har dødsangst i Getsemane den natta han blir arrestert, hvor han har bedt disiplene våke med seg.

Disse første kirkens ledere virket ikke verken særskilt fromme eller utholdende – det kan være en trøst når man selv skal aksle et kirkelig og åndelig lederskap som kan oppleves overveldende. Heldigvis skal jeg ikke gjøre det alene.

Disiplene bråvåkner til Jesus forvandlet for øynene på dem, de hører Guds kjærlighetserklæring fra himmelen, og i tillegg gjenkjenner de superhelter fra Det Gamle Testamente, Moses og Elias, i samtale med Jesus.

Tenk å ha en sånn Jesus-opplevelse, og ikke fortelle til noen hva de hadde sett?!

Når Matteus og Markus forteller om dette, står det der at Jesus påla disiplene å ikke fortelle noe før etter oppstandelsen, mens Lukas – som vi leser fra i dag – ikke oppgir noen grunn for at disiplene var tause. Kan hende de var redde for hva folk ville si?

Hvilket rom gir vi hverandre, som fellesskap og som enkeltmennesker, for å snakke om tro og religiøse erfaringer?

Selv har jeg aldri hatt sånne «ekstraordinære» møter med Jesus. Det lever jeg godt med. Jeg opplever meg å ha en ganske jordnær tro, med det jeg vil kalle mer hverdagslige gudsopplevelser. De kan være sterke nok!

Jeg kan kjenne på et usynlig mektig nærvær på en ekstra tøff dag. Jeg kan kjenne på en dyp glede, kraft eller fred jeg opplever kommer fra Gud – i snødrevet på vei til jobb, i morgenlyset, i et smil fra en ukjent, mens jeg står og deler ut nattverd til unge og gamle i kirken eller på gata, når jeg tenner et lys eller synger en salme. Spor av Gud, alt sammen.

Selv om jeg vet at mange av mine nærmeste, som ikke deler min tro, vil tolke det på andre måter. Våre forforståelser og fordommer, det vi har med oss av tanker, holdninger og erfaringer i møte med livet og virkeligheten, er avgjørende for hva vi faktisk får øye på og hvordan vi forstår det vi ser. Vi ser i stor grad det vi forventer å se, enten vi er religiøse eller ikke. Som en av mine kloke lærere sa:

“90 % av det vi ser, ligger bak, ikke foran øynene.”

Hvor bevisste er vi på det?

Folk tror på så mye. Eller så lite. Hva som stemples som overtro, varierer, men i vårt samfunn er mitt inntrykk at «undertro» er minst like utbredt som «overtro».

Undertro – her forstått som et livssyn der man avviser alt som ikke lar seg strengt vitenskapelig forklare og bevise – det kan risikere å gjøre virkeligheten mindre, trangere og blekere enn nødvendig. Det finnes jo så mye mer enn det vitenskapen kan forklare! Så la oss snakke om tro og erfaringer! Som kirke må vi i hvert fall gjøre det.

I dag er det Kristi forklarelsesdag – og forklarelse er noe annet og mer enn forklaring, selv om ordene likner. Forklarelsen åpner opp for mysteriet, for undringen, for noe større enn oss selv; for at vi nettopp ikke kan forklare alt! Minst av alt Gud.

«Deus semper major», sa kirkefedrene (og sikkert kirkemødrene også) – «Gud er alltid større». Større enn våre forklaringer, vår fornuft, våre dogmer, våre ord. Gud er alltid større.

På Kristi forklarelsesdag får disiplene oppleve Guds storhet, på en måte som sprenger tid og rom: Jesus blir forvandlet for øynene på dem.

Moses og Elia fra eldgamle tider samtaler med Jesus om oppdraget han skal fullføre – det peker mot at Jesus er oppfyllelsen av profetiene om Den utvalgte som skal komme. Enda sterkere kommer det til uttrykk i kjærlighetserklæringen som lyder fra himmelen: «Dette er min sønn. Hør ham!»

Sønnen lever i et evig kjærlighetens fellesskap med Faderen, der vi alle inviteres inn som Guds sønner og døtre og alt imellom. Både Guds og menneskets grunnmodus er fellesskap: Vi er fellesskap.

Peter ville at fellesskapet skulle vare, der oppe på fjellet: «Mester, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia».

Lukas legger inn en tolkning av Peter her: «han visste ikke selv hva han sa.»

I et av de andre evangeliene står det: «Han (Peter) visste ikke hva han skulle si.» Og når vi ikke vet hva vi skal si, kan det kjennes godt å trå til med noe praktisk. Det kan virke som Peter ville at de skulle bli igjen der oppe, fryse tiden, bli værende på topptur? Uansett: Jesus ville ikke det. Han visste nok hva som ventet ham, han hadde nettopp snakket med Moses og Elia om det – likevel dro han disiplene med seg ned i dalen igjen; ned til hverdagen, til kampen, til oppdraget.

Vi lever i urolige tider, i en fantastisk og forferdelig verden. Det har mennesker stort sett alltid gjort. Jens Bjørneboe sa visstnok at «verden er full av både stjerner og ekskrementer»; både kosmisk skjønnhet og drit og møkk.

Med dagens teknologi og sosiale medier er vi påkoblet og oppdatert hele tiden, i hvert fall på det algoritmene velger å vise oss. En mix av søte katte-hunde-videoer, glamorøse interiørtips, treningstrender, krig og opprustning, uforutsigbare ledere, naturtap og klimaendringer ute av kontroll, er en heftig kombo for både sjel og sinn. I et stadig mer polarisert offentlig ordskifte er det dessuten lett å bli taus eller troll, og miste tilliten til alt og alle. Men som kirke er vi kalt til noe helt annet.

Som troende og som kirke er vi kalt til å tro, håpe og kjempe, midt i alt som er. Ingen av oss har sett Gud, men Jesus har vist oss hvem Gud er og hva Gud gjør. Jesus kom for å frelse. Det er en kamp mellom godt og ondt, i oss og rundt oss, og vi kan ikke fikse den alene. Vi trenger redning og frelse – og vi har fått det!

Gud valgte å selv bli menneske, leve med oss, dø for oss, og gjennom det overvinne mørket. Johannes skriver om Jesus: «Det sanne lys kom nå til verden. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det». Husk det!

Som kirke forankrer vi hvert menneskes livsfortelling og hele denne verdens fortelling i en langt større fortelling som Gud har gående med sin elskede verden, der mørket og dødskreftene ALDRI har det siste ordet!

Gud elsker alt som lever. Derfor må vi bruke utestemme – i ord og handling – for å forsvare menneskeverdet og livet i vår verden. Det kan være fristende å lukke øynene for lidelse og urett – om vi har mulighet.

For å gå tilbake til dagens bilde: Det kan være fristende å bli værende på topptur. Men de som fulgte Jesus den gangen, valgte å bli med ham ned igjen. De var IKKE perfekte; de sviktet, fornektet, sovnet på vakt, svek og tvilte. Men de ble med. De fortsatte å kjempe, tro, håpe, fortelle, elske sin neste.

Hva gjør vi, som enkeltmennesker og som kirke, når Jesus kaller oss til å forenes med ham i kampen for livet i vår verden?

Den danske vitenskapsmannen, poeten og ateisten Piet Hein har sagt: «Det finnes en ro, som kun beror på / at man er tro mot det man tror på.» Det finnes en ro, midt i kaos, uro og håpløshet, som handler om at vi øver oss i å tro og være tro. I ord og handling. Også når det koster.

Noen ungdommer på Nørrebro i København lærte meg at kirke er et verb: Å kirke, jeg kirker. I Oslo bispedømme har Den norske kirke omtrent 800 ansatte, 7000 frivillige og over 400.000 medlemmer, som «kirker» på ulike måter.

Som biskop i Oslo bispedømme vil jeg bidra til å inspirere, støtte og veilede alle de ansatte og frivillige som hver dag «kirker» og gjør en stor innsats i Oslo, Asker, Bærum og i Døvekirken over det ganske land – takk til dere!

Her vil jeg gjerne inkludere også alle dere kirkefolk utenom Den norske kirke som jeg strengt tatt ikke er biskop for: Takk at dere kirker! At dere bygger katedral og bidrar til mer himmel på jord der dere er!

Også dere med annen tro eller livssyn enn kirkens: Takk for deres bidrag til fellesskapet! La oss snakke sant om livet, og samtidig løfte fram gleden og håpet som kan finnes, midt i alt som er.

Jeg henter kraften til min gjerning i korset, som jeg bokstavelig talt griper tak i flere ganger om dagen. Det minner meg på kjernen i evangeliet og alt vi skal være som kirke:

1. Vi bekjenner en korsfestet Gud, som har vært på de mørkeste steder: Vi er aldri alene.

2. Vi bekjenner en korsfestet Gud: Vi må aldri slutte å bry oss om verdens korsfestede.

3. Vi bekjenner en oppstanden Gud, som er sterkere enn ondskapen og dødskreftene – midt i alt som er.

Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!