15. september 2006 gikk den berømte italienske journalisten, krigskorrespondenten og forfatteren Oriana Fallaci bort. Etter 9/11 viet hun de siste fem årene av sitt liv til å advare Vesten mot islam.
I tre bøker og en rekke aviskronikker la hun ikke fingrene imellom. I 2003 henvendte hun seg direkte til den amerikanske presidenten fra spaltene i Wall Street Journal:
I Europa er pasifisme synonymt med antiamerikanisme, sir. Og ledsaget av den mest uhyggelige gjenoppblomstringen av antisemittismen triumferer antiamerikanismen like mye som i den islamske verden. Har ikke ambassadørene dine fortalt deg det? Europa er ikke lenger Europa. Det er en provins under islam, slik Spania og Portugal var på maurernes tid. Det huser nesten 16 millioner muslimske innvandrere og vrimler av mullaer, imamer, moskeer, burkaer og chadorer.
På de tjue årene som er gått siden hennes bortgang, er antallet klart høyere enn 16 millioner – kanskje rundt 50 millioner.
Etter terrorangrepene i London den 7. juli 2005 omtalte hun islam som «fienden vi behandler som en venn» i Corriere della Sera.
Som likevel hater og forakter oss med intensitet. En slik intensitet at det ville være naturlig å rope til ham: Hvis vi er så stygge, så onde, så syndige, hvorfor drar du ikke hjem til deg selv? Hvorfor er du her? For å skjære over strupen vår eller sprenge oss i lufta?
Hva mer skal jeg si?!? Det er fire år siden jeg begynte å snakke. Jeg har gått til angrep på Monsteret, som er fast bestemt på å utrydde oss fysisk og, sammen med kroppene våre, ødelegge våre prinsipper og verdier. Vår sivilisasjon. I fire år har jeg snakket om islamsk nazisme, om krig mot Vesten, om dødskult, om Europas selvmord. Et Europa som ikke lenger er Europa, men Eurabia, og som med sin slapphet, sin passivitet, sin blindhet og sin underkastelse til fienden graver sin egen grav.
Fallaci identifiserte tidlig parallellsamfunnene i Vesten ved å si at i alle våre byer finnes det nå en annen by, «en fremmed by som snakker sitt eget språk og følger sine egne skikker, en muslimsk by».
Også myten om det «moderate» islam fortsetter, toleransens komedie, integrasjonsløgnen, farsen om multikulturalisme. Det vil si moskeene som de krever, og som vi bygger for dem.
Hun langet også ut mot den religiøse multikulturalismen:
Også løgnen om at islam er en fredens religion, at Koranen forkynner barmhjertighet, kjærlighet og medfølelse, fortsetter. Som om Muhammed hadde kommet til verden med en olivengren i munnen og døde korsfestet sammen med Jesus. Som om ikke også han hadde vært en halshugger.
Islam er Koranen, kjære dere. Uansett hva og uansett hvor. Og Koranen er uforenlig med frihet, den er uforenlig med demokrati, den er uforenlig med menneskerettighetene. Den er uforenlig med selve begrepet sivilisasjon.
Også overbærenheten som Den katolske kirken viser overfor islam, fortsetter. Det vil si at den fortsetter sin urokkelige og ufravikelige vilje til å understreke den «felles åndelige arven som de tre store monoteistiske religionene har gitt oss». Den kristne, den jødiske og den islamske. Alle tre er basert på begrepet om den ene Gud, alle tre er inspirert av Abraham.
Men hva slags felles arv? spurte hun.
Allah har ingenting til felles med kristendommens Gud. Med Gud Fader, den gode Gud, den kjærlige Gud som forkynner kjærlighet og tilgivelse. Guden som ser menneskene som sine barn. Allah er en herregud, en tyrannisk gud. En gud som ser menneskene som sine undersåtter, ja, sine slaver. En gud som i stedet for kjærlighet lærer hat, som gjennom Koranen kaller dem som tror på en annen gud for «vantro hunder» og befaler at de skal straffes. At de skal underkues, at de skal drepes. Så hvordan kan man sette kristendommen og islam på samme nivå, hvordan kan man ære Jesus og Muhammed på samme måte?!? Er det virkelig nok med saken om den ene Gud for å skape enighet om begreper, prinsipper og verdier?!?
Fallacis advarsler var tilsynelatende forgjeves i Nord- og Vest-Europa, der islamiseringen fortsetter. Men i Sør- og Øst-Europa er situasjonen annerledes.
I Italia solgte de tre anti-islamske bøkene i over fem millioner eksemplarer. Og da Giorgia Meloni holdt sin tiltredelsestale som italiensk statsminister i 2022, var Fallaci en av de kvinnelige italienske heltene hun navngav. Noen år i forveien hadde hun sagt at islam ikke er forenlig med europeiske verdier.
Venstresidens kulturelle establishment kunne aldri tilgi at Fallaci vendte dem ryggen. En helt vanlig venstrekvinne hadde hun nok aldri vært, gitt at hun var imot abort. Og ikke bare nedsablet hun islam, hun påviste også at venstresiden hadde fellestrekk med islam, ikke minst i overbevisningen om egen ufeilbarlighet og i hatet mot annerledes tenkende.
Når sannheten svir, skyter man budbringeren. Intet nytt under solen. Slik har menneskeheten holdt på i alle fall siden antikken.
