Vi gjennomlever et postliberalt tidsskifte, og det skrives mye om dette bruddet i sosial og kulturell forstand – overgangen fra en tid preget av individualisme, åpne grenser, avkristning og tro på fremskritt – men sjelden i litteraturen.
Det liberale subjektets autonomi og tro på sin egen evne til å beherske og mestre seg selv og omverdenen, er sterkt overvurdert ifølge den postliberale tanken. Dertil kommer mistilliten til elitene og den teknologiske fremmedgjøringen, samt en kritikk av opplevelsessamfunnets overfladiske dyrking av nåtiden.
Dikteren T.S. Eliot skrev i første halvdel av det tjuende århundret hva man i dag ville kalle en postliberal krisediagnose, lenge før begrepet eksisterte. I hans lyriske forfatterskap – det viktigste innen modernistisk litteratur – finnes en stemning av sivilisatorisk utmattelse og en skepsis overfor den individuelle stemmen, samt en diktning som åpner seg for det mytiske, for tradisjonen og kristendommen.
Denne poesien er verdt å avlegge et gjenbesøk. Nylig skrev jeg spesifikt om «The Waste Land» fra 1922, så la meg utvide perspektivet i dette essayet.
Den mytiske metoden
Da Eliot i 1923 anmeldte «Ulysses» av James Joyce, formulerte han en tanke som skulle bli selve nøkkelen til hans eget dikteriske prosjekt. Ved å la romanen trekke paralleller mellom nåtiden og antikken (Odysseen) demonstrerte Joyce en metode som kunne bringe orden i en oppløst og retningsløs moderne kultur.
Den mytiske metoden er, skriver Eliot, «a way of controlling, of ordering, of giving a shape and a significance» til den moderne epokens rådvillhet og forfall. Myten skulle med andre ord ikke primært tjene som pynt eller lærd henvisning, men som et redskap til å gi en fragmentert samtid en form den manglet.
Denne tanken er bærende for «The Waste Land», der gralsmyten, den blinde seeren Teresias og en lang rekke litterære og religiøse hentydninger flettes sammen med bilder fra det moderne storbylivet – kontoransatte som strømmer over London Bridge som skygger i Dantes dødsrike, en skrivermaskinpikes mekaniske, kjærlighetsløse elskov, en ensom fisker ved elvebredden.
Mennesket kan ikke begripe eller finne vei i sin egen tid uten en ramme som strekker seg utover den.
Tradisjonens levende orden
Bak den mytiske metoden ligger et bredere tradisjonsbegrep som Eliot utdyper i essayet «Tradition and the Individual Talent» fra 1920. Tradisjonen er her ikke en museal arv som den enkelte dikter bare skal etterligne, men et overpersonlig normsystem som alle individuelle ytringer må underordne seg. Samtidig er ikke tradisjonen statisk. Et virkelig nytt verk endrer, ifølge Eliot, retroaktivt selve forholdet mellom de allerede eksisterende verkene i den litterære kanon.
Modernitetens erfaring består av en hel rekke samtidige rystelser. Den teknologiske og økonomiske omveltningen som forandret selve livets grunnvilkår, den politiske splittelsen som fulgte i kjølvannet av første verdenskrig, og storbyens fragmenterte, oppløste subjektivitet, der den enkelte ikke lenger kunne orientere seg i en sammenhengende verden.
Overfor denne mangefasetterte opplevelsen av rådvillhet søkte Eliot – den formsprengnede erkemodernisten som møtte sin samtids kaos med en dypt konservativ løsning – å innskrive både rådvillheten og en ny bevissthets- og kulturenhet gjennom mytens og tradisjonens overgripende former for styring og organisering.
Eliot ønsket ikke bare å uttrykke oppløsningen, men aktivt å overvinne den ved å underlegge den en eldre, mer omfattende orden.
Den dikteriske upersonligheten
Eliots poetikk er, som man ser, ganske radikal.
Diktningen skal ikke være et uttrykk for dikterens private følelser eller biografi, men et sted hvor uensartede erfaringer smelter sammen til nye, upersonlige helheter. Den enkelte dikterens erfaring har nemlig kun en delvis og tilfeldig forbindelse til betydningens og verdienes egentlige univers. Heri ligger en direkte avvisning av den romantiske forestillingen om diktningen som uttrykk for forfattergeniet, en forestilling som ligger dypt begravet i det vi i dag forstår ved et fritt, kreativt og autonomt individ.
Litteraturteoretikeren Terry Eagleton har på marxistisk grunn hyllet Eliots fornyelse av de litterære virkemidlene og samtidig advart mot denne diktningens antiliberale målsetning.
Eliots skandaløse avantgarde-teknikker – bruddene på syntaks, sammenheng og fortellerform som sjokkerte datidens lesere – ble, mener Eagleton, brukt til de mest reaksjonære og tradisjonsbundne formål.
Diktningens formelle vold, dens sønderrivning av den vanemessige, rutinepregede bevisstheten, tjente ikke, som man kunne tro, til å frigjøre leseren fra fortiden, men til det stikk motsatte: å gjenopplive en følelse av felles identitet i leseren, en identitet Eagleton beskriver som forankret helt ned i «blood and guts», i selve kroppen og det instinktive, i blodets bånd snarere enn i den rasjonelle, argumenterende bevisstheten.
Det er denne kombinasjonen av formell radikalitet og innholdsmessig restaurering som gjør Eliots prosjekt så foruroligende og interessant på én gang. Han bruker modernitetens egne, mest avanserte kunstneriske midler til å vende seg mot modernitetens eget menneskebilde.
Den italienske litteraturhistorikeren Franco Moretti har, i stil med Eagleton, beskrevet hva som skjer når dette prinsippet om upersonlighet omsettes til dikterisk praksis. «The Waste Land» gir ganske enkelt avkall på den tradisjonelle, individualiserte lyriske stemmen – selve førstepersonspronomenet forsvinner som en gjennomgående, samlende instans – til fordel for en mangfoldighet av upersonlige stemmer, sitater og mytiske skikkelser.
Her finner man også et uttrykk for Eliots idé om det objektive korrelat. I «The Waste Land» er det tørken, det golde landet, de brutte, støvete røttene som bærer diktets fortvilelse, ikke en forteller som sier «jeg er fortvilet».
Moretti kaller denne poetikken en ofring av individualiteten: en detronisering av det personlige jeget, som ikke lenger får lov til å stå som diktets sentrum og målestokk, nettopp fordi den individuelle erfaringen kun har en delvis og tilfeldig forbindelse til betydningens egentlige univers. I stordiktet er det, med Morettis formulering, snakk om en mystisk preget oppslukning i en dypere betydningsladet, men også lukket helhet.
Naturligvis til stor forargelse for marxistiske og liberale kritikere, som her ser et angrep på den grenseløse frigjøringen.
Selvoppgivelsen og Guds nåde
Alt dette kulminerer i det som er Eliots dypeste anliggende: forestillingen om at individets selvoppgivelse er selve betingelsen for forløsning og forvandling. Dikterens askese – hans avkall på det private uttrykket til fordel for tradisjon, myte og upersonlig form – er en verdslig parallell til det troende menneskets underkastelse under noe større enn seg selv.
Denne bevegelsen blir eksplisitt religiøs etter Eliots konvertering til Den katolske kirkens kristendom i 1927. I det banebrytende diktet «Ash Wednesday», skrevet kort tid etter, formulerer han denne bønnen om å gi slipp på seg selv – «Lord, I am not worthy» – og motta nåden utenfra:
Teach us to care and not to care
Teach us to sit still
Even among these rocks,
Our peace in His will
Det er en forbløffende setning å skrive i en tidsalder som ellers dyrker selvrealisering som de høyeste dyder. Diktet ender i de sterke linjene med bønnen om at Gud må høre den søkende og lidende: «And let my cry come unto Thee.»
Samme bevegelse fullendes i «Four Quartets» fra 1943, hvor Eliot opphever selve tidens lineære, fremadskridende karakter til fordel for et evig nå, inkarnasjonens betydningsmettede midtpunkt, hvor fortid, nåtid og fremtid smelter sammen – «at the still point of the turning world».
And all shall be well and
All manner of thing shall be well
When the tongues of flames are in-folded
Into the crowned knot of fire
And the fire and the rose are one.
Å lese Eliot i dag er å stille seg midt i selve den spenningen som hele vår tids postliberale vending kretser om. Mellom den nesten monomane selvopptattheten og løftet om en dypere, mer forpliktende meningsfylde.
Kjøp bøker fra Document Forlag her!
