Jeg har bodd i Asia i over 30 år. Jeg er fortsatt nordmann. Det vet jeg, nordmenn vet det, og filippinerne vet det.
Ingen har noen gang antydet noe annet.
Dette er det verdt å huske når Grace Bullen nok en gang er blitt årets symbol på norsk rasisme.
Bullen kom til Norge som fireåring fra Eritrea. Hun har norsk pass, snakker med Fredrikstad-dialekt og er femdobbel europamester under norsk flagg. Jeg er mektig imponert over Bullens prestasjoner, men dét er en digresjon.
Mediene er imidlertid samstemte: Hun er norsk. De som mener noe annet, er rasister.
Men er hun det?
På Filippinene, i Japan, i Kina og i de aller fleste land på kloden vil ingen noen gang oppfatte en person med afrikanske foreldre som filippiner, japaner eller kineser. Uansett botid. Uansett pass. Uansett hvor flytende man snakker språket. Dette kalles ikke rasisme der. Det er bare virkelighet.
Jeg kan bo her i 50 år til, uten å bli filippiner. Ikke i deres øyne, ikke i mine egne. Og det er greit, fordi jeg er nordmann, og det endres ikke av min bostedsadresse eller oppholdstillatelse.
Filippinene har denne forståelsen nedfelt i lovverket. Utlendinger kan ikke eie land. De kan ikke stemme. Innen store deler av næringslivet kan de ikke drive uten filippinsk medeierskap. De kan i praksis ikke bli statsborgere. Ingen krever at Filippinene tar et strukturelt oppgjør med dette.
Det er bare slik verden er skrudd sammen.
Norge har valgt annerledes. Det er litt typisk molboaktig norsk. Godhetsposører skal vise solidaritet med alle andre enn sine egne landsmenn. Alle er norske så fort de har satt foten sin på Gardermoen. Alle skal med.
Men konsekvensen av dette er at identitetsspørsmålet forsvinner. De som stiller spørsmål om dette, stemples umiddelbart som rasister. Kommentarfelthetsen mot Bullen brukes som bevis på at Norge har et mørkere hjerte enn man offisielt vil innrømme.
Kanskje.
Men det kan like gjerne hende at de som skriver i kommentarfeltene, bare tenker slik resten av verden gjør.
