Erling Marthinsen 
Arbeiderklassen er rastløs. Demonstrasjonene til de canadiske lastebilsjåførene har skapt håp. Fagforeningene her hjemme murrer mot høye strømpriser og dyrtid. Kan arbeiderklassen reise seg og skape forandring?
Joel Kotkin har studert temaet, og skrev den fabelaktige (men skremmende) boken The Coming of Neo-Feudalism: A Warning to the Global Middle Class. Undertegnede har skrevet om dette temaet gjentatte ganger.
Den nye føydalismen: Eiendomsretten under angrep, friheten skal fjernes
Den livslange, lojale arbeideren er nå historie. Bedriftslederne maksimerer profitt og viser ingen lojalitet til hverken nasjon eller arbeidstagere. Resultatet er uunngåelig: Arbeidstagere mister tilliten til sine ledere.
Det er hver mann for seg selv. Pandemien har forsterket en utvikling som har pågått i flere tiår. Joel Kotkin ser en endring i mønsteret, og beskriver dette i en artikkel i Spiked.
Once working-class protests were often organised by leftists or even Communists, but many of today’s working-class radical movements take on a different, more populist and distinctly anti-statist character.
Antistatlig, altså. Akkurat som PST-sjef Sjøvold fryktet. Men er det galt å være antistatlig når staten står bak tyranniet?
Staten stjeler mer enn 60 prosent av det en gjennomsnittsnordmann tjener. Som takk får vi innskrenket vår frihet. Våre barn indoktrineres i elendige skoler. Våre soldater opererer i Afghanistan, Syria og Irak, som om disse landene hadde utgjort noen trussel mot oss hvis vi ikke hadde importert titusenvis av mennesker derfra.
Hvis man er imot vaksinetvang, er man nå definert som anti-vaxxer. Man dreper bestemor hvis man ikke går med munnbind. Splitt og hersk har sjelden vært mer tydelig.
Men så dukket noen truckers opp på scenen. Trudeau forsøker desperat å avskrive disse hardt arbeidende, Fader Vår-resiterende familiefedrene som nazister, fascister, transfobe, homofobe, terrorister og fiender av demokratiet.
Det virker ikke. Folket, særlig de som tilhører arbeiderklassen, lar seg ikke lure lenger. Skuespillet gjennomskues. De gule vestene har gjenoppstått, selv ikke pansrede kjøretøy i Paris’ gater kan stoppe denne bevegelsen.
De såkalte progressive lar seg sjokkere.
Generally, these movements are not embraced but are largely met with disdain and even horror by gentry progressives and their media allies. As Edwin Aponte notes on the Bellows, a widely read Marxist blog, this ‘betrays the left’s allergy to the varied social character of the working class as it actually exists in 2022’.
Det som skremmer de venstreliberale kreftene mest, er at dette opprøret ikke er kontrollert av marxistiske intellektuelle, men av uavhengige representanter for den middelklassen som har skapt verdens beste samfunn. Kun for å se disse samfunnene bli ødelagt av (nettopp) marxistiske idéer i ny forkledning.
Kritisk raseteori, kjønnsideologi, kvotering, identitetspolitikk, gruppeidentitet, utfallslikhet, velferdsstat, woke.
Men arbeiderklassen har fortsatt makt:
Given the persistent worker shortages and supply-chain issues, workers’ power to disrupt the economy and to push back is greater than at any time in the past half century.
Biden er så redd for den avskyelige arbeiderklassen at han betaler folk for å ikke jobbe, og importerer fentanyl i store mengder for å dope dem ned.
Men faresignalene er åpenbare. Vi gidder ikke lenger formere oss. Vi lar oss skifte ut med syrere og afghanere, selv kongen sier at nordmenn er født i Afghanistan.
Vi øker kredittkortgjelden og stikker på stranda, og viser lydig fram vaksinepasset i passkontrollen. Så demper vi ubehaget med alkohol og hedonisme, og glemmer at morgendagen dermed blir enda tøffere.
Germany’s workforce is expected to drop by five million by 2030.
De desperate forsøkene på å erstatte tyskere med tyrkere og andre innvandrere uten evner, utdannelse og vilje har bare forsterket katastrofen. Men ingen politikere viser vilje til å snu.
De spede forsøkene på å stramme inn asylpolitikken minner om en sjåfør som kjører i 100 km/t mot stupet, og forsøker å berolige passasjeren ved å love å redusere hastigheten til 90 km/t. Det ender på nøyaktig samme måte, til tross for noen sekunders utsettelse.
Vi kan faktisk se inn i fremtiden. Vi kunne ha lært av erfaringene fra Frankrike, Belgia og (ikke minst) Sverige.
Men som idioter virker politikerne forpliktet til å lære av egne feil. De er ikke kapable til å lære av de samme feilgrepene i utallige andre land. De forstår ikke historie. De tar ikke ansvar, de eier ingen form for forpliktende moral.
Pandemien og nedstengningene har vært en game changer.
The pandemic has worsened the shortage. Covid-19 lockdowns and restrictions sparked the ‘Great Retirement’, with 3.2million more US seniors leaving the workforce in the third quarter of 2020 than in the same quarter in 2019, according to the Pew Research Center.
USA og andre land preges av en skrikende mangel på arbeidskraft. Restauranter sliter med å komme tilbake til full drift, de mangler servitører og kokker.
Nearly 90 per cent of companies surveyed by the US Chamber of Commerce cited a lack of available workers as the biggest drag on their growth.
I en slik situasjon er det en katastrofalt dårlig idé å ydmyke arbeidere. Lastebilsjåførene i Canada har forstått at deres verdi for storsamfunnet er større enn vice versa. Derfor har opprøret fått en slik resonans. Trudeau kan neppe steke et egg, han har ingen skills man kan bruke i et normalt liv, utenfor den beskyttede eliten av hjernedøde, papegøye-aktige «poster boys».
Men lastebilsjåførene sviktes grovt av sin egen fagforening, som velger elitens side i maktkampen. Arbeidere må finne nye fellesskap, og trendene viser også at nettopp dette er i ferd med å skje.
And there are signs of new unions forming, particularly among workers employed by large chains like Starbucks or warehouse giants like Amazon.
This informs the character of today’s working- and middle-class protests. Like the gilets jaunes movement in France, the demonstrations are driven largely by suburban and exurban independent workers, contractors, artisans, delivery drivers and people who work for themselves.
«By og land hand i hand» viste seg å være en naiv drøm, altså. Den nye arbeiderklassen er ikke villige til å gi fra seg eiendomsretten for å oppnå lykke, slik Klaus Schwab ønsker. De er ikke interessert i «stakeholder capitalism». De vil ta vare på familien og de nærmeste, og mange av dem er nasjonalister som forakter den globale soy boy-eliten.
De er ikke antikapitalister, men vil ha en rettferdig kapitalisme hvor de kan finne sin nisje uten altfor mye statlig innblanding. Stadig flere jobber som selvstendig næringsdrivende, de er villige (og noen ganger tvunget) til å ta det store spranget ut i usikkerheten.
Frustrated teachers are leaving the state sector and headed to the private sector. In the UK, the level of self-employment was already higher than ever in 2019, before the pandemic.
Laptop-klassen tror de styrer samfunnet. Men hvis rørleggeren, elektrikeren, søppeltømmeren og kokken legger ned arbeidet, så vil laptop-klassen sulte i hjel i skitne omgivelser mens de kjenner stanken fra et tett toalett i en mørk skoeske av en leilighet. Og T-banen står stille uten strøm.
Det er dette lastebilsjåførene i Canada symboliserer. De kan lamme et helt land. Men ingen respekterer dem. Ikke før nå.
Det er ikke sikkert at laptop-klassen vinner kampen om fremtiden, skriver Kotkin.
In the AI-driven future economy, venture capitalist and entrepreneur Rony Abovitz told me recently that the future may be brighter for people who can install plumbing systems or maintain machines. ‘It’s the end of the white-collar knowledge work’, Abovitz suggests. Instead, he predicts that the future will be shaped more by the rise of the ‘sophisticated, technically capable blue-collar worker’.
Noen stater i USA har sett skriften på veggen og satser på yrkesfag. Tyskland, Sverige, Danmark og enkelte her hjemme snakker om den samme kompetansehevingen, men Gudmund Hernes satte oss tiår tilbake med sin skandaløse Reform 94.
Han forsto ikke det helt grunnleggende: Det er viktigere for en filosof å kunne lage mat enn det er for en kokk å kunne noe om filosofi.
Skolene har sluttet å stille krav, foreldre behandler barna som prinser og prinsesser. Resultatet er en generasjon av lett-krenkede snøfnugg uten forståelse for at livet faktisk er urettferdig og til tider brutalt.
Of course, to rebuild a working class, economic conditions have to provide people with more opportunities. This may run afoul of the current progressive agenda on climate change, epitomised by the Green New Deal.
«Det grønne skiftet» er spikeren i kista, det setter en stopper for alle muligheter til håp om en bedre fremtid. Derfor må det grønne skiftet motarbeides på alle nivåer.
Fakta holder ikke, i så fall hadde elektrifisering av sokkelen vært skrinlagt for lenge siden. Man må faktisk sette makt bak kravene, og motarbeide myndighetenes klimafantasier hele veien til sluttstreken.
Boikott selskaper som reklamerer med idiot-ord som bærekraft etc. Stem på noen andre politikere enn dem som har påført deg skyhøye strømpriser og beskriver deg som rasist på grunn av din hudfarge.
Ikke la deg krenke av skjellsordene, som bare er et uttrykk for elitenes svake posisjon og mangel på selvtillit. Rydd rommet ditt, ta vare på familien, så kan du eventuelt hjelpe andre etter å ha sørget for det viktigste.
Vær stolt av jobben du gjør, og gjør den bedre i morgen. Vi kan alle forbedre oss. Vi er alle svake, men vi kan bli sterkere, sammen. Alle pengene i verden kan ikke redde den lille eliten hvis vi står sammen.
In contrast, our leaders tend to be more concerned with virtue-signaling on climate, gender or racial issues than with meeting the aspirations of the masses. Not surprisingly, the protests in Canada have been labelled by Jeff Bezos’ mouthpiece, the Washington Post, as ‘toxic’.
Arbeiderklassen avskrives som giftige og reaksjonære av de progressive kreftene. Men forakten er gjensidig. Fellesskapet er dødt, vi må skape noe nytt.
Dann ditt eget fellesskap med likesinnede, og forkast det falske fellesskapet og de falske sannhetene som blir tredd ned i halsen på oss av politikere og medier som aldri deltar i «dugnaden» selv, og ikke forstår hva sannhet egentlig betyr.
Og si et klart og tydelig NEI til «The Great Reset».
In reality, we should not be writing off mass prosperity, but seeking a new dawn of opportunity for the working and middle classes. Higher wages, more opportunities in fields like industry, healthcare, logistics and construction could empower working-class people in a way not seen since the 1950s – if the oligarchs and their allies do not block the potential sunshine.
Kotkin gir ikke opp håpet, det gjør heller ikke jeg. Men det kommer til å kreve mye av oss. Det blir ikke enkelt og smertefritt. Det tærer på. Støtten fra våre lesere og abonnenter holder oss gående.
A new dawn for the working class?
