Hanne Tolg Tony Walter ble 52 år. Han var en av de som overlevde jihad-terroren i London 7/7-2005. Dette til tross for at han befant seg bare noen meter unna selvmordbomberen Mohammad Sidique Khan på undergrunnsbanen da Khan detonerte sin bombe. Rundt ham døde syv personer.
Tony Walters mareritt ble aldri borte. Og da Salman Abedi sprengte 22 mennesker til døde i Manchester og skadet 116, så greide ikke Tony mer. Han begikk selvmord dagen etter. En venn fortalte til avisen The Sun:
‘Everyone is distraught by Tony taking his life. After the Westminster attack he really struggled. He was off work for a few days saying he couldn’t cope with how it brought back the memories of 7/7.’
Vennene til Tony sa at han ikke ville leve i en verden med kontinuerlige terrorangrep. Jihad-angrepet på Westminster Bridge etterfulgt av Manchester ble for mye for ham, sa de.
‘he didn’t want to live in a world where these terror attacks continue’
Det er ikke slik at terroren går over etter en minnestund i et blomsterhav hvor alle holder hverandre i hendene. Heller ikke året etter. Eller året etter det. For de det gjelder varer det livet ut.
Og for noen, som Tony, så ble ikke livet til å holde ut. Han ble dermed det 23. terrorofferet etter jihadangrepet i Manchester.