Alberto Gonzales’ avgang synes i en forstand mer betydningsfull enn Karl Roves. Rove var en viktig del av den eksekutive makt. Gonzales skulle representere den lovgivende, men underordnet seg den utøvende. Heri ligger Bushs største feilgrep.

Amerikanerne vokter konstitusjonen som en hauk, og Bush brøt noen av de mest hellige prinsipper for maktutøvelse. Det gjaldt tortur, hvor Gonzales som legal counsel sa at presidenten står over loven, og som justisminister, hvor han lot seg bruke til å avsette sju statsadvokater, fordi de ikke lot seg bruke politisk.

Bush brukte uttrykket at en «hedersmann som Gonzales var blitt dratt gjennom gjørma», men det var han som dro forfatningen gjennom gjørma. Den institusjonelle skaden er den største Bush etterlater seg.

Det er også i dette lys man må se Irak. Ikke avsettelsen av Saddam, men den manglende respekt for institusjonenes integritet var det største brudd på demokratiske prinsipper. Når man får folk til å gå mot sin faglige dømmekraft, er det staten som på sikt blir svekket. Kun autoritære styrer ber om å få de rette svar. Heldigvis er USAs demokrati vitalt nok til å korrigere feilene, og den prosessen er allerede i gang. Men den kan få utilsiktede konsekvenser.

Jim Hoagland skrev i Washington Post at både personer og institusjoner i Washington har begynt å se seg om etter utgangsdøren i Irak-spørsmålet. De er redd for å bli sittende med Svarteper, dvs. få skylden for at det gikk galt, og velger derfor å trekke seg tilbake, og kan dermed bevirke at det virkelig går galt.

En målestokk på vreden over hva Bush har stelt istand: legal counsel til Reagan, Bruce Feiner, var formelig ustoppelig da han ble bedt om å kommentere Gonzales’ avgang på BBC. Det Bush hadde gjort var nærmest utilgivelig. Og Gonzales hadde føyd ham i alt.

Dette passer dårlig inn i den norske debatten, hvor Reagan og Bush er to alen av samme stykke, men virkeligheten er en annen.