Norske medier er svært opptatt av alt som kan avsløre/dokumentere USAs og Storbritannias mislykkede politikk, i forhold til Irak, og retroaktivt til 11/9: De er overhodet ikke opptatt av tilsvarende hjemlige forhold. Det slår meg når jeg leser VGs avslørende graderte e-post fra Norges Teheran-ambassadør Svein Aass om at et Al-Qaida-medlem var på vei til Nederland, at den mislykkede straffeforfølgingen av Krekar må ha virket sterkt demoraliserende på alle instanser som på en eller annen måte deltar i bekjempelsen av terror, in casu PST og Forsvarets etterretning. Symbolsk sett er dette stadfestingen på at Norge igjen følger det brukne geværs politikk: see no evil, hear no evil. At Krekar er frikjent for terroranklagen er ganske enkelt fantastisk. Ansar al-Islam har selv filmet bakbundne kurdersolddater før de ble henrettet på rituelt vis, som dyr, med halsen overskåret. Krekar har flere ganger bekreftet at han var/er leder for Ansar. Leder for CIAs Counterterrorism Center, Cofer Black, etterlot ingen tvil om at Krekar er meget farlig mann. Jeg går ut fra at det er blitt lagt merke til i utlandet at Norge lar en slik mann gå fri. Vel skal rettsvesenet være uavhengig, men jeg kan ikke forstå det annerledes enn at dette er en politisk avgjørelse. Hvilken vekt skal man tillegge bevisene? Man kan tolke beviskravene så restriktivt at nesten intet duger.
Mange påstander avlives i mediene. Rolf Ekeus gir et betimelig bidrag om Saddams våpen. Nok et eksempel: at Mohammed Atta skal ha møtt en irakisk etterretning i Praha er behørig avlivet i mediene. Det er opplest og vedtatt at det ikke ble påvist noen connection mellom 11/9 og Bagdad. Men det kom som en total overraskelse på meg da jeg leste Attas biografi på PBS hjemmeside, at Atta var to ganger i Praha, og den ene gangen ble han sett sammen med en irakisk agent.
Det er noe som heter suspended judgement, og den burde være grunnleggende i all journalistikk/intellektuell virksomhet.