Christian Skaug Norsk utlendingspolitikk, eller manglende sådan, bygger på noe man litt sjenerøst kan kalle en lære – bestående av en rekke innbyrdes motstridende læresetninger. Denne læren er de siste tre ukene blitt revet i filler, tygget i småbiter og spyttet ut igjen av Finansavisen, som med det har inntatt en rolle som Norges eneste virkelig maktkritiske dagsavis – selve pressens eksistensgrunn.
Det kan således virke som en detalj når man nå er gått over til å danse på restene av læren: Flyktningstatus forklarer ikke lavere sysselsettingsnivå statistisk, til tross for at regjeringen hevder dette.
Åtte av ti innvandrere fra Sri Lanka er flyktninger. Likevel har de en yrkesdeltakelse på 70 prosent, som er ett prosentpoeng høyere enn befolkningen sett under ett. Blant innvandrere fra Pakistan forholder det seg motsatt, bare én av ti har flyktningbakgrunn, men under halvparten, 47 prosent, er i arbeid, viser SSBs tall. Begge gruppene har i snitt 20 års botid i Norge.
Kanskje er det detaljens relative ufarlighet – alle forventer vel at regjeringer ser seg nødt til å si en masse tøv – som gjør at den resulterer i NTB-melding og en viss spredning i medier. Og dermed kan man også si at det ikke er blitt lagt fullstendig lokk på det fortjenstfulle opplysningsarbeidet som er gjort de siste ukene.
Men at den i praksis åpne grensen er forferdelig dårlig butikk for alle med aksjer i fremtidens Norge, hvilket utvilsomt er en nyhet av mye større interesse enn regjeringens mindre unøyaktigheter, har ikke helt brutt lydmuren ennå. Man kan liksom ane uroen og rådvillheten i luften.