Den psykoanalytiske avkledningen fortsetter for åpen scene i Dagsrevyen og ymse andre medier. Kari Grete Alstad var i strøket hvor mange av de mistenkte Heathrow-bomberne bor. Her snakker hun først med en guttunge som ikke tror de har laget bomber, for da ville han visst det. Og de voksne kommer til den lokale moskeen for å vise sympati med de arresterte. De føler seg mistenkeliggjort.

Det finnes ingen formidling i reportasjene, ingen som våger å stille de nødvendige spørsmål. Kan det tenkes at disse miljøene isolerer seg? En ikke spesielt dristig tanke. Men er det fordi den også gjelder gamlelandet, at det ikke gjøres forsøk på en rasjonell analyse?

Man går som katten rundt grøten. Det er egentlig nedverdigende for voksne mennesker.

Reportasjene skvalper frem og tilbake som vannet i et trau: Over til justisminister Knut Storberget. Vinkelen er om britene har greid å avsløre bombemennene på grunn av de strenge anti-terrorlovene, som Einar Lunde formulerer det. (Hvilke strenge terrorlover? Blair har nesten ikke fått vedtatt noen.) Lunde skal ha frem at there’s a price to pay for disse lovene – de fremmedgjør muslimene, men er samtidig verktøyet som gjør det mulig å ta ekstremistene. Det er samme resonnement som Andenæs og de fleste gjentar som en utenatlekse. Lunde stotrer, men får så sagt at vi her i landet legger større vekt på personvernet enn britene (virkelig? må det alltid drives selvros?), og har myndighetene de verktøy/lover/fullmakter som skal til? Storberget sier joda, nå kan de romavlytte, norsk politi er slett ikke uten midler. Men er det nok? Nei, det kan ikke Storberget svare på. Og hvordan skal han det, når spørsmålet er umulig å besvare for en politiker.

Forsikringene om at det ikke er noen grunn til å heve trusselvurderingen her til lands lyder tom og hul. Myndighetenes vankelmodighet overfor terrorens årsaker går ikke ubemerket hen. Og folk flest får ikke den indre styrke og klare tanke som er det beste våpen mot ekstremismen.