Utfra John Hultgrens eksklusive intervju med Ariel Sharon i Aftenposten i dag, virker det som Sharon tror det er kristne Israels-venner som kommer til å demonstrere mot ham i Molde under besøket hans 16. juli – fordi de frykter at Israel «vil trekke seg ut av Samaria og Judea» (Vestbredden). Intervjuet er ganske underlig, for det virker som om Sharon ikke er blitt informert om den opphissede stemningen som holdes varm av det såkalte Fredsinitiativet.

Alt oppstyret viser hvilket hat-objekt Sharon er blitt i Norge. Opphisselsen er omvendt proporsjonal med kunnskapene (og viljen til kunnskap, kanskje) om Midtøsten-konflikten, og norske journalister har bidratt svært aktivt til det – både til å framstille Sharon som om han beordret massakrene i Sabra og Shatila, og å opprettholde løgnen om «massakre» i Jenin – til dags dato en grunnløs påstand som lever sitt eget liv. At Sharon virker uorientert om stemningen i Norge, kan ha å gjøre med at sannheten sett fra Israels side (og ikke minst Sharons side) er milevis fra det bildet som er skapt i Norge, og spesielt blant dem som først og fremst bare hater Sharon, uansett hva han har gjort eller er ansvarlig for.

The Observer har sitt eget eksklusive intervju med Sharon, i forbindelse med besøket i Storbritannia. Det er på godt Observer-nivå og forsøker å beskrive personen og lederen Sharon – hvem han var, og hvem han er. Han lar seg ikke rokke i sin beslutning om å sikre Israels framtid, men han er blitt gammel – den siste av krigerne, den utdøende 1948-generasjonen, skriver Peter Beaumont.

‘As one who participated in all the wars of the state of Israel, I saw the horror of wars. I saw the fear of wars. I saw my best friends being killed in battles. I was seriously injured twice … I believe I understand the importance of peace, not more but not less than many of the politicians who speak about peace, but never had this experience. I saw these things…’

Sharon’s sense of entitlement is that of the veteran, the man who in his autobiography Warrior expressed the fear that Israel had become a less ‘exceptional’ place. ‘That is my responsibility, to take care of the security of the Jewish people and, when it comes to this thing, Israel will not be able to make any compromise whatsoever.’

Hvor Sharon egentlig står i forholde til fredsprosessen, er svært uklart i Hultgrens intervju. Hultgrens følger ikke opp de innledende, merkelige uttalelsene fra den israelske statsministeren. Beaumont peker på motsigelsene i Sharons holdning, og det han kaller en omskriving av Veikartet for fred:

(Sharon:) ‘Once [it has] been completely quiet and the weapons have been taken from them and given to a third party to be taken out of the Palestinian Authority area and destroyed, if [the Palestinian Authority] takes serious steps and stops incitement and educating for peace, [then] I believe Israel will be able to … I mentioned the Palestinian state? … I mean no military; a demilitarised state. I said without final borders because the final borders should only be agreed on the third stage, the final stage. I think in this plan – the plan is called a performance-based plan – things should be fully implemented. You don’t move from one stage or sub-stage to the next one unless the former one been fully implemented…’

Forgetting the small matter of his rewriting history over the conception of Bush’s road map, it seems that Sharon’s interpretation differs from the way that it was conceived. In Sharon’s mind, all the onus is on the Palestinians, because that, too, is where all the guilt resides.