Harvard University utenfor Boston, Massachusetts, et av verdens aller fremste høyere læresteder, har i år bedt sine førsteårsstudenter om å undertegne et såkalt vennlighetsløfte: «As we begin at Harvard, we commit to upholding the values of the College and to making the entryway and Yard a place where all can thrive and where the exercise of kindness holds a place on a par with intellectual attainment.»

De fleste vil nok være enig i at vennligheten som oftest er en god egenskap, men kan den, hvis den er mangelvare ved Harvard, oppnås ved å be om avgivelse av løfte? Og kan dette løftet være til hinder for at noen unnlater å si det man mener er sant eller rett fordi man frykter at noen kunne føle det er noe uvennlig ved en slik meddelelse?

Tidligere dekanus Harry Lewis ser ut til å mene det siste:

It is not a pledge to act in a certain way. It is a pledge to think about the world a certain way, to hold precious the exercise of kindness. It is a promise to control one’s thoughts.

Bloombergs Virginia Postrel gir uttrykk for en lignende oppfatning:

Kindness isn’t a public or intellectual virtue, but a personal one. It is a form of love. Kindness seeks, above all, to avoid hurt. Criticism — even objective, impersonal, well-intended, constructive criticism — isn’t kind. Criticism hurts people’s feelings, and it hurts most when the recipient realizes it’s accurate. Treating “kindness” as the way to civil discourse doesn’t show students how to argue with accuracy and respect. It teaches them instead to neither give criticism nor tolerate it.

Men burde det ikke være mulig å kritisere en persons ideer uten å være uvennlig? En person bør vel ikke til de grader identifisere seg med de ideer han eller hun setter høyt, at et angrep på ideen oppfattes som et angrep på personen?