Kristin Halvorsen vil gjerne fremstå som det gode menneske fra Grünerløkka: romslig og tolerant er hennes yndlingsord. Men hun trenger mørkemenn for å fremstå som «god».

I en debattartikkel i Dagbladet påstår hun at KrF og FrP appellerer til ekstreme religiøse miljøer. Hun drar tydeligvis en parallell til USA:

I hele sommer har KrF og FrP mobilisert i ekstreme kristenkonservative sekter for å hindre en rødgrønn regjering.
…
De kan avgjøre valgetog få kanaler for innflytelse til ledelsen i KrF og FrP i de neste fire år.
..
Det alvorlige er at både KrF og FrP ser ut til å mene at det er viktigere å vinne stemmer fra disse ekstreme miljøene, enn å ta til motvilje mot gammaldagse og farlige synspunkter. Selv om disse gruppene idag er ganske må, er det farlig når store parter lefler med dem.

Hvordan sekter kan avgjøre et valg sier Halvorsen intet om. Sekter er vanligvis små. Slike resonnementer kalles vanligvis skrekk-propaganda.

Halvorsen er det omvendte speilbilde av de borgerliges skremselpropaganda om «den røde far». Hun konstruerer den verdiekstreme kristenfaren. Begge deler er like vrøvlete.

Halvorsens verdensbilde er kjedelig. Det rimer dårlig med dagens virkelighet. Halvorsen skal liksom appellere til våkne mennesker. Men de fleste våkne vet at ting ikke er entydige. Det finnes ikke noe svart/hvitt bilde der SV er romslige og rause, og KrF trangsynte og intolerante. Det kan sies positive og negative ting om begge parter.

Ikke med ett ord nevner Halvorsen at vi også har for mye toleranse, det som på engelsk kalles «the permissive society». Noen av de verdier KrF står for kan være verdifulle. Jeg sier noen. KrF fremstår som kjedelig og tamme. Hverken SV eller KrF evner å presentere visjoner, som gir en følelse av å bry seg om noe mer enn oss selv.

Halvorsens mangeler blir skrikende stilt opp mot en personlighet som Ayan Hirsi Ali. Hun kjemper for rettigheten til muslimske kvinner, og det er en langt mer alvorlig kamp enn Halvorsens kamp mot kristelige vindmøller.

Det er den passive tilbaketrekningen som preger det rødgrønne alternativet. De sier «ut av Irak», om fattige ti norske offiserer, og synes det er viktig å diskutere om norske soldater skal være med amerikanerne eller ISAF-styrken. Hvor navlebeskuende går det an å bli?

I disse dager kan irakiske kvinner bli gjort til annenrangs borgere av den nye grunnloven. Det er et resultat av shiaenes fremmarsj. Religionens økende betyding er vanskelig å forholde seg til. Det får holde med å gjøre Høybråten til en mørkemann. De virkelige mørkemenn er det best å ignorere, ser det ut til.

Kvinner og islam
Det store slaget om islam ser ut til å gjelde kvinners plass i samfunnet. Den nye islamske ortodoksien er høyst kjønnspolitisk, med brodd mot kvinner. De må lære å kjenne sin plass. De patriarkalske tradisjonene som norske feminister bekjempet, er for ingenting å regne mot det muslimske kvinner strir med. Hvorfor gir ikke Halvorsen sin støtte til modige kvinner som Ayyan Hirsi Ali? Jeg er overbevist om at hun går inn i historien som en stor pioner i muslimsk kvinnekamp.

I en artikkel i Wall Street Journal tar hun for seg Irak og Canada, for å vise at kampen berører både tilbakestående land og demokratier:

Sakens kjerne:

Muslim women across the world are caught in a terrible predicament. They aspire to live by their faith as best they can, but their faith robs them of their rights.

It seems strange to associate the context of Canada with that of Iraq, but a closer look at the arguments used to reassure the demonstrating women in both countries reveals the similar ordeals that Muslim women in both countries must go through to secure their rights. It shows how their legitimate and serious worries are trivialized, and how vulnerable and alone they are. It shows how the Free World led by the U.S. went to war in Iraq, allegedly to bring liberty to Iraqis, and is compromising the basic rights of women in order to meet a random date. It shows how the theory of multiculturalism in Western liberal democracies is working against women in ethnic and religious minorities with misogynist practices. It shows the tenacity of many imams, mullahs and self-made Muslim radicals to subjugate women in the name of God. Most of all, it shows how many of those who consider themselves liberal or left-wing see their energy levels rise when it comes to Bush-bashing, but lose their voice when women’s rights are threatened by religious obscurantism.
Hamam Hamoudi, the head of Iraq’s constitution committee, refuses to discuss the article that worries the Muslim women. He also refused to put in the draft constitution that men and women have equal rights, creating a bizarre situation whereby the women had more rights under Saddam Hussein’s regime than in post-Saddam Iraq. Mr. Hamoudi insists that women will have full economic and political rights, but the overwhelming evidence shows that when Shariah–which gives a husband complete control over his wife–is in place, women have little chance to exercise any political rights. Does Mr. Hamoudi realize that it took the removal of Saddam and the establishment of a multiparty democracy for men to vote, while if his draft constitution is ratified, women will need the permission of their husbands to step out of the house in order to mark their ballot? I thought that President Bush and all the allies who supported the Iraq war aspired to bring democracy and liberty to all Iraqis. Aren’t Iraqi girls and women human enough to share in that dream?

Under Shariah, a girl becomes eligible for marriage from the moment she starts to menstruate. In countries where Islamic law is practiced, child-brides are common. Do the drafters of the constitution grasp what this will mean for the school curriculum of girls or the risks of miscarriages, maternal fatalities and infant deaths? These and other hazards that affect subjugated women are common phenomena in the 22 Arab-Islamic countries investigated in the Arab Human Development Report. An early marriage also means many children in an area of the world that is already overpopulated and poor.

The draft Iraqi bill of rights favors men in other respects, such as the right to marry up to four wives, and the right to an easy divorce, without the interference of a court, simply by repeating «I divorce you» in the presence of two male witnesses. A wife divorced in such a fashion will receive an allowance for a period of three months to one year, and after that period nothing. On the other hand, if a wife wants a divorce, she must go to court and prove that her husband does not meet her material needs, that he is infertile and that he is impotent. Once a divorce is finalized, if there are children, the custody of the children will automatically go to the father (for boys at age 7 and for girls from the start of menstruation). Inheritance based on the Shariah means that wives will get only a small portion of the property of their husbands and a sister will get half what her brother gets.

I Canada har myndighetene åpnet for at sharia kan brukes i familiepolitikken, ut fra en lov om voldgift fra 1992. Myndighetene sier at voldgift er frivillig. Men muslimske kvinneaktivister spør hvor frie kvinnene er som er fullstendig avhengig av sin mann.

Dette er verden idag. Den er en slagmark.

Unfree Under Islam
Shariah endangers women’s rights, from Iraq to Canada.

BY AYAAN HIRSI ALI