En av historiens aller, aller største musikere er død. Herbert Blomstedt ble født i USA av svenske foreldre, og familien flyttet hjem til Sverige da han var liten. Fren var prest, moren var pianist. Etter studier i begge sine hjemland ble han hyret som sjefdirigent først for skandinaviske orkestre, deriblant Oslo-filharmonien (1962-68), før han ble en internasjonal stjerne. Hans adventistiske tro og atferd ga ham en ydmykhet, beskjedenhet og menneskelig varme de færreste dirigenter besitter. Musikerne var hans samarbeidspartnere, ikke hans undersåtter. Hans oppgave var å tjene Gud ved å tjene musikken, ikke egne grandiose vrangforestillinger. Selv mente han at den religiøse dimensjonen ved musiseringen bidro til hans eksepsjonelt lange karriere på podiet. Jeg kan skrive mye om hva han har betydd for min forståelse for og emosjonelle respons på orkestermusikk, men skal nøye meg med å slå fast at de gangene han gjestet sine gamle venner i Oslo-filharmonien i Konserthuset, kom jeg så nær himmelen det er mulig her på jorden. Han skulle ha vært på besøk hos oss igjen i neste uke, men måtte melde avbud.
I tenårene bodde han i Gøteborg. Der gikk han med avisene etter skolen for å skaffe penger til å kjøpe billetter til de billigste plassene i det nye konserthuset på Götaplatsen. Det var der han bestemte seg for å bli orkestermusiker, og som nyutdannet dirigent i 1954 ledet han sin første konsert med Göteborgs Symfoniker. De siste årene av sitt liv bodde han like i nærheten. Dette opptaket fra 2025 er hans siste med dette vidunderlige orkestret. Vi hører Beethovens syvende symfoni.
