Det var noe som traff meg da jeg sto på kjøkkenet i går kveld. Jeg hadde sett en dokumentar om Jim Morrison og The Doors, og plutselig var jeg tilbake i en annen tid. En tid som på mange måter ikke er så forskjellig fra vår egen.

Jeg vokste opp med Beatles, Rolling Stones, The Searchers, Gerry & the Pacemakers og hele den bølgen av musikk som skyllet over oss på 1960-tallet. Men The Doors var noe annet.

Jim Morrison var noe annet. Mørkere. Mer mytisk. Mer romantisk. Og med Ray Manzareks orgel fikk The Doors en lyd som satte seg fast i kroppen.

Så kommer ordene fra «Strange Days»: «Strange days have found us.» Det var 1967. Og her er vi igjen.

Strange days

Det merkelige er at 1960-tallet var gjennomsyret av forestillingen om «the system». Vi gjorde opprør mot systemet. Mot autoritetene, mot krigen, mot konformiteten, mot de menneskene som fortalte oss hvordan vi skulle tenke og leve.

I dag er de som arvet denne kulturen, selv blitt systemet. Det er et av historiens små ironiske poeng. De som skulle frigjøre oss fra autoritetene, har selv skapt et samfunn hvor grensene for hva man får lov til å si og mene, er blitt stadig trangere.

Derfor kjenner jeg igjen noe fra den tiden. Det er en uro der ute. Folk merker at noe ikke stemmer. De gamle sannhetene holder ikke lenger. De gamle autoritetene har mistet mye av sin autoritet.

«Strange days have found us.»

Den amerikanske helten

Amerika har alltid hatt plass til store personligheter. John Wayne. Alan Ladd. James Dean. Jim Morrison. De er svært forskjellige, men de representerer alle noe dypt amerikansk: individet som våger å stå alene.

James Dean er et godt eksempel. I «Giant» spiller han Jett Rink, den fattige rancharbeideren som finner olje og blir styrtrik. Det er en historie som nesten ikke kunne vært europeisk.

Egoene er for små i Europa. I Amerika er det plass til dem. Det er også derfor europeerne har så vanskelig for å forstå Donald Trump. De blir rasende på ham. De oppfatter ham som vulgær, selvopptatt og skrytende.

Men Trump er erkeamerikansk. Han har den amerikanske troen på at det går an å lykkes, at det går an å vinne, at det går an å gjøre noe stort. Dét er noe europeerne har mistet.

Vi har mistet sansen for storhet

Jeg så også en dokumentar om 11. september. Det som gjorde inntrykk på meg denne gangen, var menneskene om bord i flyene. Flyvertinnene som forsto at noe fryktelig var i ferd med å skje, og forsøkte å varsle omverdenen. Passasjerene på United Airlines Flight 93 som skjønte hva kaprerne hadde til hensikt å gjøre, og bestemte seg for å slåss. De visste hva det kunne koste. Likevel gjorde de det. Det var også storhet.

Det samme så vi hos amerikanerne som gikk i land på strendene i Normandie. Unge gutter som løp rett inn i maskingeværilden.

Vi i Europa skylder disse menneskene mer enn vi liker å tenke på. Likevel har vi nesten sluttet å snakke om slike egenskaper. Vi har helt mistet sansen for vår egen storhet. Vi forstår ikke lenger hva storhet er.

I stedet snakker vi om representasjon, identitet og mangfold. Det er blitt vår tids moralske målestokk. Men et samfunn trenger også idealer. Det trenger mennesker som våger å gjøre noe ekstraordinært.

Hvor er Europas ledere?

Britene hadde Lord Nelson. De hadde Winston Churchill. Nelson gikk først. Han betalte selv prisen. Churchill var også en anomali. Han passet egentlig ikke inn i det politiske systemet, selv ikke i sin egen tid. Men da Storbritannia virkelig trengte ham, var han der.

Se på Europa i dag: Hvor er menneskene av det formatet? Når jeg ser på britisk politikk, ser jeg Rishi Sunak, Andy Burnham og Keir Starmer. Forskjellene dem imellom er langt mindre enn politikerne selv vil ha oss til å tro. Jeg ser på Norge og ser Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide.

Det er vanskelig å forestille seg større avstand mellom den verden Trump representerer og den verden Sunak, Burnham, Starmer, Gahr Støre og Barth Eide representerer. Og denne avstanden er blitt langt større enn den har pleid å være mellom vanlig høyre- og venstre-politikk. Vi lever i en global verden hvor sivilisasjonskrigen utspiller seg tvers igjennom våre egne samfunn.

Da kjendisene ble politiske autoriteter

Jeg husker 1968. Jeg husker Tromøya. Senere Isle of Wight. Jeg husker musikken og filmene. «Light My Fire». «The End». Vietnam. Woodstock. Det var en tid da kulturen forandret seg med voldsom fart.

Og på et tidspunkt begynte journalistene å spørre popstjernene hva de mente om Vietnam-krigen. Hvorfor skulle en popstjerne vite mer om Vietnam enn alle andre? Dét var det egentlig ingen som spurte om. Berømmelsen i seg selv ga dem plutselig politisk autoritet.

Det har vi levd med siden.

Hollywood-skuespillere forteller folk hva de skal mene. Popstjerner forteller dem hvem de skal stemme på. Berømte mennesker begynner å tro at fordi de er gode til én ting, må deres meninger om politikk også være spesielt verdifulle.

Robert De Niro er et godt eksempel. Han har spilt i noen av de viktigste amerikanske filmene som er laget. «Taxi Driver». «The Deer Hunter». En fantastisk skuespiller. Men han er også blitt en innbitt Trump-hater.

Hvis du blir rik nok og berømt nok og lar det gå til hodet på deg, og tror at din berømmelse kan omsettes i politisk innsikt, kan du forføre deg selv til å tro nesten hva som helst. Det interessante er at dette ikke virker like godt lenger som det gjorde for noen tiår siden. Amerikanerne lar seg ikke nødvendigvis fortelle av Hollywood hvem de skal stemme på. Dét tror jeg er sunt.

Trump forstår språket

Noe av det mest fascinerende ved Trump er språket. Det er en viktig del av forklaringen på hvorfor han når frem. Han har en fabelaktig evne til å formulere seg. Amerikansk-engelsk er direkte. Det er levende. Det er lekent. Det oppstår stadig nye uttrykk. Trump behersker dette instinktivt. Se hvordan han møter pressen. En liten bemerkning, et ord, et blikk, et stikk til en journalist – og alle i rommet forstår hvem som har kontrollen.

Europeiske politikere snakker ikke slik. De snakker administrasjonsspråk, og norske politikere er intet unntak. Språket avslører kulturen.

Jeg vokste opp med et NRK hvor språket hadde en standard. Riksmålet hadde en standard. Det betydde ikke at alle måtte snakke likt, men det fantes en forestilling om kvalitet. Slike standarder er blitt bygget ned. Og når standardene forsvinner fra språket, forsvinner de gjerne andre steder også.

Fra «Taxi Driver» til «Joker»

Filmene forteller oss noe om samfunnet som skapte dem. «Taxi Driver» viste et Amerika i oppløsning. Robert De Niros Travis Bickle kjører gjennom et New York fylt av kriminalitet, prostitusjon og sosialt forfall.

Mange år senere kom «Joker». Joaquin Phoenix spiller en mann som befinner seg på utsiden av samfunnet. Men verden rundt ham er blitt enda mørkere. Det er interessant å se disse filmene ved siden av hverandre. For kulturen registrerer ting før politikken gjør det.

Kunstnere kan kjenne at noe er galt lenge før politikerne tør å si det. Jim Morrison gjorde det.

«Strange days have found us.»

Amerika har begynt å huske hvem de er

Det er derfor jeg følger så nøye med på det som skjer i USA. Pete Hegseth representerer noe av dette. Scott Bessent representerer noe annet.

Det er mennesker som igjen tør å snakke om styrke, kvalitet og ambisjoner. Om å være best. Om å vinne. Dette var en gang helt naturlige amerikanske idealer. Så kom en periode da de ble nærmest suspekte.

Nå kommer de tilbake.

Det er dette europeerne har så vanskelig for å forstå ved Trump. De tror at det bare handler om én mann. Om hans personlighet, hans stil, hans uttalelser. Det gjør det ikke. Trump er uttrykk for noe større.

Amerika har begynt å huske, og bli bevisst på, hvem de er. Spørsmålet er om Europa noen gang kommer til å gjøre det samme. For vi trenger ikke bare økonomisk vekst, nye budsjetter og enda en offentlig utredning. Vi trenger å gjenoppdage noe vi har mistet.

Mot. Standarder. Selvtillit.

Og sansen for storhet.

Dette er en tilrettelagt tekst fra en transkripsjon av skogpod datert 27.09.26, og som sådan er den typisk for stilen og tankemønsteret.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her!