Some of the thousands of dockers on the way the House of Commons, London, Apr. 23, 1968, to show support for Enoch Powell, former Shadow Cabinet Minister for Defence, who was sacked by the Conservative Party leader Ted Heath, for his speech on race relations. (AP Photo/Staff/Kemp)
Kampanjen mot Document handler om mer enn noen formuleringer i en Skogpod. Den handler om hvem som får lov til å beskrive utviklingen i samfunnet – og hvilke ord man får bruke. Dette har vi opplevd før.
Jeg har de siste dagene lest Klassekampen og andre aviser som skriver om Document og meg. Det minner meg om noe som skjedde for rundt 20 år siden.
Den gangen var Halvor Fosli involvert i arbeidet med å etablere et norsk trykkefrihetsselskap. Før møtet i det hele tatt var avholdt, havnet Shabana Rehman, Nina Witoszek og jeg på forsiden av Klassekampen. Budskapet var gjenkjennelig: Her fantes det et mørkt nettverk man burde være på vakt mot.
Det var første gang jeg opplevde denne metoden så tydelig.
Siden har jeg sett den mange ganger.
Personer som utfordrer den rådende fortellingen, blir ikke nødvendigvis møtt med argumenter. I stedet flyttes oppmerksomheten over på personen: Hvem omgås han? Hvilke ord bruker han? Hvilke holdninger kan tillegges ham?
Det interessante er hvor lite som egentlig har forandret seg.
Shabana Rehman er død. Nina Witoszek har trukket seg tilbake fra mye av offentligheten. Selv har jeg etter hvert fått følelsen av å være et tidsvitne til en periode norsk presse i liten grad ønsker å huske.
Samtidig pynter mediene seg med ytringsfriheten.
Det er et paradoks.
Når ordene blir viktigere enn virkeligheten
Den siste runden begynte med Filter Nyheters gjennomgang av Skogpod. Deretter fulgte andre medier etter.
Men reaksjonen blant Documents lesere har vært en helt annen enn man kanskje forventet. De som har hørt Skogpod gjennom flere år, kjenner ikke igjen bildet som tegnes.
Det burde mediene tenke over.
For dette handler til slutt ikke først og fremst om meg. Det handler om hvorvidt beskrivelsen av samfunnet stemmer med det mennesker selv ser rundt seg.
Jeg skrev nylig i Aftenposten om kampanjen mot Document. I avisens overskrift ble ordet «landsforræder» løftet frem.
Det er selvfølgelig et voldsomt ord.
Men dermed oppstår også det spørsmålet journalistikken helst burde stille: Hva er argumentet bak ordbruken?
Når politiske beslutninger etter min oppfatning går på tvers av interessene til mennesker som har valgt politikerne, må det være mulig å diskutere både beslutningene og ansvaret for dem.
Man kan være sterkt uenig i karakteristikken. Men å gjøre selve ordet til saken, er en effektiv måte å slippe å diskutere argumentet på.
En virkelighet som presser seg på
Det gjelder også kriminaliteten.
Begrepet «crime as a service» beskriver en utvikling der kriminelle oppdrag kan bestilles og utføres gjennom nettverk, også av svært unge mennesker. I Danmark har dette fått betydelig oppmerksomhet.
Også i Norge har vold blant unge og hendelser rundt skoler skapt uro.
Når foreldre blir bekymret for hva barna møter på vei til og fra skolen, hjelper det lite å fortelle dem at de bruker feil ord om utviklingen.
De vil vite hva myndighetene gjør.
Jeg mener norske myndigheter har vært for tilbakeholdne med tiltak som tidligere ville blitt betraktet som dramatiske, men som i en ny situasjon kan bli nødvendige. Det gjelder blant annet sikkerheten ved skolene.
Det må være mulig å diskutere slike tiltak uten at debatten umiddelbart reduseres til spørsmål om mistenkeliggjøring og krenkelser.
Enoch Powell og advarselen ingen ville høre
Historien gir mange eksempler på hva som skjer når noen beskriver en utvikling lenge før flertallet ønsker å forholde seg til den.
Enoch Powell er et av dem.
Han advarte på 1960-tallet mot hvilke konflikter Storbritannia kunne få dersom innvandringen fortsatte i stort omfang. Den berømte «Rivers of Blood»-talen gjorde ham politisk radioaktiv og kostet ham plassen i Edward Heaths skyggeregjering.
Powells språk og konklusjoner ble kraftig fordømt, også av mange konservative.
Men spørsmålet som er interessant i dag, er ikke om man liker Powell. Det er om de samfunnsendringene han forsøkte å beskrive, kan diskuteres uten at diskusjonen stanses av merkelapper.
Det samme mønsteret har rammet andre.
Filosofen Roger Scruton opplevde i 2019 at uttalelser fra et intervju ble gjengitt på en måte han mente ga et misvisende bilde av det han hadde sagt. Saken fikk senere et betydelig etterspill.
Dette er ikke identiske saker. Men de illustrerer et problem som er blitt stadig viktigere: Når sterke ord, løsrevne sitater og moralske karakteristikker erstatter diskusjonen om substansen, blir offentligheten fattigere.
Gapestokken
Gapestokken eksisterer ikke lenger på torget.
Men mekanismen lever.
I dag kan den bestå av en overskrift, noen utvalgte sitater og en rekke medier som gjentar hverandre. Den som havner der, forventes først og fremst å forsvare sin egen anstendighet.
Da slipper man å diskutere det vedkommende faktisk forsøkte å si.
Det er derfor hukommelsen er så viktig.
Vi må huske hvem som sa hva, hva de faktisk advarte mot – og hva som skjedde etterpå.
Vi beklager ingenting
Nå skal Norsk Redaktørforening vurdere Document og mitt medlemskap.
Det får den gjøre.
Men Document kommer ikke til å begynne å skrive noe annet fordi andre medier reagerer på måten vi beskriver virkeligheten på.
Vi tror det finnes utviklingstrekk i Norge og Europa som den etablerte offentligheten altfor lenge har vegret seg for å diskutere åpent. Vi tror mange av våre lesere opplever det samme.
Det betyr ikke at vi alltid får rett. Det betyr heller ikke at enhver formulering er uangripelig.
Men det betyr at vi ikke kommer til å late som om vi mener noe annet enn det vi mener fordi presset øker.
Vi beklager ingenting. Vi tror vi har rett.
Og kanskje er det nettopp dét som provoserer mest.
Dette er en tilrettelagt tekst fra en transkripsjon av en av skogpoddene, og som sådan er den typisk for stilen og tankemønsteret.
