Mari Skurdal skriver leder om valget i Sachsen-Anhalt, og synes AfDs partiprogram «likner foruroligende mye» på «mørkere deler av tysk historie».
Alvorlig mine, pekefinger hevet. Problemet er bare at Skurdal redigerer den ene avisa i Norge som faktisk ble grunnlagt for å hylle et regime verre enn det hun advarer mot.
Hun klarer ikke engang å stave navnet til Sahra Wagenknecht riktig i sin egen leder («Sarah», skriver hun). Men greit, historiekunnskap og korrekturlesning er visst to forskjellige fag, og med 45 millioner i pressestøtte er det sikkert ikke lett å hyre inn en korrekturleser eller to.
La oss ta det fra begynnelsen: Klassekampen ble startet i 1969 av en gjeng marxist-leninister. Fra 1973 til 1991 var avisa det offisielle partiorganet til AKP (m-l). Ikke en avis som sympatiserte litt i kantene – et rent partiorgan, med den partidisiplinen det innebærer.
Mao. Stalin. Enver Hoxha. Dét var forbildene. Medlemmer reiste til Kina, Albania og Kambodsja for å hylle regimene på stedet.
Kambodsja er stikkordet her. Pol Pots Røde Khmer drepte, ifølge det beste demografiske anslaget som finnes, mellom 1,5 og 2,25 millioner mennesker på under fire år. Det er opp mot en fjerdedel av landets egen befolkning. Intet annet regime på 1900-tallet utslettet en større andel av sitt eget folk. Ikke Stalin. Ikke Hitler-Tyskland.
Det var dette regimet folkene bak Skurdals avis dro for å hylle.
Oppgjøret kom i 2003 – tolv år etter at avisa sluttet å være partiorgan, og over tjue år etter at verden fikk vite om massegravene. To tidligere sentralkomité-medlemmer beklaget den «totalitære kulturen». Til dags dato har ingen svart på hvorfor partiet drev overvåking av rivalen NKP. Det kalles «et unnvikende oppgjør» av dem som har fulgt saken tettest, og det er en vennlig beskrivelse.
Rødt, AKPs direkte arvtager, eier i dag 19,6 prosent av Klassekampen. Det gjør partiet til avisens største eier, større enn både Fagforbundet og LO. Skurdal er altså redaktør for et blad der nesten en femtedel eies av etterkommeren til bevegelsen som heiet på et folkemord.
Hun vet det, forresten. I fjor advarte Skurdal selv om at gammel AKP-kultur fortsatt finnes i skjulte kroker av Rødt. Hun innrømmer altså at den historiske gjenklangen hun er så bekymret for hos andre, finnes rett ved siden av henne.
Et partiprogram er dessuten ikke det samme som et regime som faktisk er gjennomført. Pol Pot fikk sitt program gjennomført i sin helhet, med bæreposer fulle av hodeskaller som kvittering. Dét er den sammenligningen Skurdal burde ha fryktet mest, før hun begynte å lete etter spøkelser hos andre.
Historisk gjenklang finnes altså. Den henger bare tettere på enn Skurdal skulle ønske.
</hr />
