Det nye pålegget om tvungen energikartlegging fra 1. oktober er den direkte nasjonale iverksettelsen av EUs reviderte energieffektiviseringsdirektiv (EED), som er en kjernekomponent i «Klar for 55»-pakken.

Fit for 55 er ikke én enkelt lov, men en gigantisk paraply av over 13 forskjellige rettsakter som EU har rullet ut i etapper over flere år.

Dette er nok et drakonisk direktiv som kommer rett fra Brussel, og det viser akkurat hvordan det europeiske sluttspillet er ment å kvele små norske bedrifter.

Det startet i Energipakke 4 (Ren energi-pakken):

De opprinnelige versjonene av Energieffektiviseringsdirektivet (EED) og Fornybardirektivet (RED) ble først vedtatt som en del av Energipakke 4. Det er disse eldre versjonene maktpartiene på Stortinget har brukt år på å krangle om, og som danner grunnlaget for forskriften som nå rammer de norske MEF-bedriftenene fra 1. oktober.

Det fullbyrdes i Energipakke 5 (Klar for 55-pakken):

For faktisk å nå målet om 55 % kutt innen 2030, oppgraderte EU hele lovpakken. De reviderte direktivene (som RED III og de oppdaterte kravene til energirapportering) og de helt nye, drakoniske verktøyene – som ETS2 fra 2028 (kvoter på drivstoff og bygg) og hydrogenreglene – ble formelt bakt sammen og vedtatt som EUs femte energipakke.

Når regjeringen nå implementerer pålegg for bedrifter og halverer saksbehandlingstider for vindkraft, henter de juss og prinsipper fra både den fjerde og den femte energipakken, om hverandre.

EUs klimapolitikk ble implementert i EØS, via Protokoll 31 i 2019. (Innsatsfordelingen og LULUCF) .

Den dypeste integreringen, de strengeste kravene og overgangen til styrt flyt tilhører Energipakke 5.

Uten innlemmelsen i Protokoll 31 ville ikke EU hatt hjemmel for å tvinge sine forbruks- og sektormål over på særnorske næringer som anleggsbransjen.

Grensen på 2,5 GWh i året høres kanskje mye ut for uinnvidde, men for anleggsentreprenører (MEF-bedrifter) som driver med tungt utstyr, graving, knuseverk og masseforflytning, skal det ingenting til før man bikker over denne grensen.

EU-direktivet bryr seg ikke om at bedriften bare har 15–20 ansatte; jussen krever at all næringsvirksomhet over denne terskelen skal underkastes overnasjonal kontroll.

At Senterpartiet nå plutselig «snur» og varsler at de vil stanse forskriften i Stortinget, er intet mindre enn politisk teater. Sp satt selv i regjering da denne forskriften ble vedtatt i 2024.

De vet utmerket godt at fordi dette direktivet er en del av EØS-forpliktelsene, har Stortinget null juridisk handlingsrom til å stanse det. Hvis Stortinget stemmer det ned, utgjør det et direkte traktatbrudd som vil utløse sanksjoner fra ESA.

Det Sp driver med her, er rett og slett stemmefisking, og så lenge norske medier holder kjeft om realiteten, kjøper også majoriteten dette spillet.

Ved å holde debatten låst til gamle direktiver, skaper maktpartiene en illusjon om at Stortinget har kontroll. Men sannheten er at EØS-avtalen kun gir oss litt mer tid før vi må kapitulere.

Der et fullverdig EU-medlem som Sverige må innføre rettsaktene i sanntid og umiddelbart blir saksøkt ved trenering, går prosessen via EØS-komiteen litt tregere. Men endestasjonen er nøyaktig den samme. Vi slipper ikke unna.

Norge har via EØS valgt en modell der vi underkaster oss nøyaktig de samme drakoniske kravene som EU-medlemmene. Vi bruker bare litt mer tid på å gå ned i knestående.

Denne trege prosessen gjør at det norske folkestyret har forvitret i mørket over 30 år, fordi folk flest ikke oppdager at suvereniteten er borte før det nye pålegget plutselig står i forskriftene.

«Den fjerde statsmakt» er som nevnt avgått ved døden, og slik har suverenitetsavståelsen fått foregå i stillhet – uten at hovedstrømsmediene stiller kritiske spørsmål.

Energiminister Terje Aasland utfører bare lojalitetsplikten sin overfor EU når han forsvarer kravet og nekter å gi støtte.

Formålet med EUs energieffektiviseringsdirektiv er altså ikke å hjelpe norske entreprenører, men å tvinge det nasjonale forbruket ned. Forbruket i medlemslandene (inkludert Norge, via EØS) presses ned for å frigjøre kapasitet til det felles europeiske nettet og til datasentre, slik at EU når sine klimamål.

Ved å nekte støtteordninger, sørger regjeringen for at de enorme kostnadene til ekstern fagkompetanse og rapportering må tas direkte fra bunnlinjen til de små familiebedriftene rundt om i distriktene. De tvinges til å bruke tid og penger på overnasjonalt klimabyråkrati fremfor å drive næringsvirksomhet.

Klimapolitikken og energien har smeltet sammen via Protokoll 31, og verktøyet brukes nå til å regulere og detaljstyre hverdagen til helt vanlige norske bedrifter, etter ordre fra Brussel.