Dag ut og dag inn, år etter år, har propagandaen strømmet rett inn i folkesjelen. En vanlig person som stoler på nyhetene, har ikke en sjanse mot en slik konstant strøm av ensidig fiendtlighet.

Jeg sto på en overfull buss med hendene godt plantet rundt stroppene i taket for ikke å falle. Rundt meg sto folk fra alle samfunnslag og land, slitne etter en lang reise.

Jeg hadde nettopp landet på Keflavík lufthavn, og vi var på vei mot terminalen. Ved siden av meg sto to godt voksne damer og snakket norsk. Jeg spurte hvor de hadde vært, og de fortalte at de hadde feriert på Island og var på vei hjem.

Vi snakket litt sammen, og en av kvinnene fortalte meg at hun hadde vært i Amerika én gang, på besøk hos en slektning med norske røtter i Melbourne.

– For et merkelig sammentreff, sa jeg. –Det er der jeg bor. Hun fortalte at fetteren hennes jobbet i romfartsindustrien på Cape Canaveral, og at de hadde hatt det helt fantastisk.

– Når planlegger du å besøke ham igjen?  spurte jeg, og tenkte at jeg kanskje kunne møte henne der. Vi nordmenn liker jo å treffe våre egne når vi er i utlandet. I hvert fall gjør jeg det. De virket som hyggelige damer.

I akkurat det sekundet mørknet himmelen. Den skarpe islandske solen forsvant plutselig bak tunge, truende skyer, og Tor med hammeren dundret i det fjerne. Kvinnens ansikt endret seg fra vennlig til forvridd av raseri. Øynene smalnet, munnen ble til en hard strek, og alle de myke ansiktstrekkene forsvant i en grimase av avsky.

– Ikke før dere får en ny president, freste hun.

Du må tulle med meg, tenkte jeg. Er det mulig? Jeg ble så perpleks at jeg mistet munn og mæle, og holdt på å miste grepet om stroppen i taket så jeg nesten falt pladask på ansiktet. Bokstavelig talt.  Da jeg endelig gjenvant taleevnen og balansen, klarte jeg bare å stamme frem noe usammenhengende om Joe Biden.

Men det var for sent. Bussen stoppet, dobbeltdørene åpnet seg, og vi gikk ut. De to damene sa ikke farvel. Hun med åpenbart Trump Derangement Syndrome virket storfornøyd med utbruddet sitt, og gikk freidig foran meg inn.

Ikke la det gå inn på deg, tenkte jeg. Men det gjorde dét. Ikke på grunn av kvinnens mening om Trump. Det var den plutselige bisarre forvandlingen. Og hun virket så stolt av det. Et levende nettroll.

Det var dypt urovekkende. Og egentlig bare trist.

Her møter jeg en av mine egne landsmenn. Vi har en hyggelig, helt vanlig samtale, og plutselig forvandles hun til et ubehagelig, tohodet troll på grunn av et enkelt, vennlig spørsmål: Når skal du besøke Amerika igjen?

Hun virket som om hun var besatt av en eller annen demonisk ånd som ikke klarte å beherske seg og vise vanlig høflighet og manerer som vi lærte å oppføre oss etter da vi vokste opp.

Passkontrollen

Tankene kvernet i hodet da jeg nærmet meg passkontrollen. Jeg ga den unge islandske kvinnen mitt amerikanske pass.

Hun så at jeg var født i Norge, og krevde at jeg måtte vise det norske passet mitt. – Men jeg bor i USA, sa jeg. – De ansatte i Icelandair i Orlando sa jeg skulle bruke det amerikanske passet mitt.

Og dessuten lå det norske passet mitt begravd dypt nede i ryggsekken og var vanskelig å få tak i.

Køen bak meg vokste med utålmodige reisende.

Den vesle, bedrevitende jenta, ung nok til å være barnebarnet mitt, fortsatte korstoget sitt for å nekte meg å bruke det amerikanske passet. Hun skulle absolutt belære meg om hvorfor jeg burde bruke det norske.

Jeg ga henne beskjed om at det ikke var hennes avgjørelse å ta, og hun trakk seg til slutt.

Jeg forventet nesten at islandske stormtropper skulle dukke opp, eskortere meg ut og sende meg rett tilbake til USA. Men det skjedde ikke.

Gi noen et skilt og en uniform, og de tror de er sjef over hele verden.

Normalt ville jeg ha føyd meg, men jeg var sliten etter turen og led nærmest av PTSD etter møtet med den TDS-infiserte kvinnen på bussen.

Hva spilte det forresten for rolle for henne, hvilket pass jeg brukte? Hadde hun den samme anti-amerikanske og anti-Trump-holdningen som jeg nettopp hadde møtt hos den norske damen?

Konspirasjonstankene mine gikk på høygir, så jeg konkluderte med at hun sikkert hadde det. Dessuten ser flertallet av islendinger på USA mer som en motstander enn en alliert.

Slik er det i det meste av Europa. Alt på grunn av han derre presidenten deres.

Hovne, selvgode europeere som tror de er bedre enn alle andre ute av stand til å se at ubrukelige politikere i deres egen bakgård ødelegger landene deres til det er ingenting igjen.

NRK sa det og da er det sant

Da jeg gikk ut av passkontrollen og inn i terminalen, fortsatte samtalen med den norske damen å kverne i hodet mitt. Det var den totale vendingen i oppførselen hennes som plaget meg.

Hun kjente meg ikke engang, men noe hadde trent henne opp til å behandle en fremmed som en fiende, på grunn av en president hun ikke engang kunne stemme på.

Dette er hva årevis med europeiske medier gjør med folk, tenkte jeg. De setter aldri sine ben på de stedene de er så skråsikre på. De bare suger til seg det daglige dryppet av forakt, helt til det blir en del av personligheten deres.

Mens jeg satt i baren på Keflavik, ergret jeg meg over at jeg ikke var forberedt. Jeg hadde bokstavelig talt lovet meg selv under forrige norgesbesøk at jeg skulle øve inn noen solide motsvar til akkurat slike situasjoner.

Det har jo bare blitt verre og verre i de elleve årene som har gått siden Donald Trump først kunngjorde at han stilte som president. Du starter med å snakke om det skiftende været eller hvor dyr strømmen har blitt, og plutselig har den oransje stygge mannen trengt seg inn i samtalen.

Men dette hadde vært en kaotisk tur planlagt i siste liten fordi moren min var syk. Det var null tid til å øve på politiske forsvarsstrategier. Men hvis jeg skulle være helt ærlig med meg selv, hadde jeg bare glemt det, eller begravd påminnelsen et sted dypt i sinnet.

Men hva i alle dager kunne jeg ha sagt?

Når noen tar deg fullstendig på sengen, forsvinner taleevnen, og det blir umulig å tenke klart. Du har bare noen få sekunder på deg til å få frem et poeng.

Og ut fra egen erfaring: De få gangene jeg har klart å få inn en kommentar når Trump blir nevnt, er det umulig å imøtegå argumentet eller si «men det var ikke det han sa…».

De vet bedre enn meg som bor i USA, for det var jo NRK som sa det.

En fullskala Trump-meltdown på rad tre

Jeg kunne ha sett på henne og sagt med rolig selvsikkerhet:

– Jøss. Det var da en uventet vending. Vi gikk fra Island til Det hvite hus på under ti sekunder.

– Wow, det var en ganske frekk ting å si til noen du ikke kjenner. Jeg trodde vi nordmenn pleide å holde oss til hyggelig prat når vi møtes i utlandet.

Eller jeg kunne ha hentet frem den ultimate indre tøffheten, den typen modige, holdningen man egentlig bare har når man sitter trygt bak et tastatur:

– Å, for et sammentreff. Jeg følte akkurat det samme om Støre og tutti-frutti-regjeringen deres. Hadde jeg ikke allerede kjøpt billettene, hadde jeg ventet til dere fikk en annen regjering. Men helvete fryser vel over før det skjer. Goodbye forever. God tur hjem.

Hvis jeg var skikkelig slem kunne jeg sagt:

– Så hvordan føles det å ha Trump boende gratis i hodet ditt døgnet rundt? Det må være en enorm byrde, med tanke på hvor «enormt» overvektig han er.

– Har du husket TDS-medisinen i dag, eller ligger den fortsatt i toalettveska hjemme? Du virker litt fase 5 akkurat nå. Det er den fasen der man freser på tilfeldige landsmenn på islandske busser.

Eller jeg kunne bare ha ropt: – Unnskyld, bussjåfør! Vi har en fullskala Trump-meltdown på rad tre. Hun fråder om munnen!

Men jeg sa selvfølgelig ingenting av dette. Det er slikt som bare skjer i Hollywood-filmer.

Fotball-VM ble vendepunktet

Da jeg landet i USA igjen fem uker senere, dukket historien om møtet på Island stadig opp i tankene mine, men jeg somlet meg aldri til å skrive om det.

Og så skjedde verdensmesterskapet i fotball.

Tusenvis av fotballsupportere landet på amerikansk jord denne sommeren. De gikk i gatene, spiste maten, snakket med helt vanlige folk, satt på stadionene, og plutselig begynte folk å si på sosiale medier og i intervjuer: Vi er lei oss, Amerika.

Noen gråt til og med da de snakket om sin nyoppdagede kjærlighet til USA og hvor feil de tok av landet og dets folk.

Mange tok et oppgjør med sine egne aviser og TV-kanaler etter å ha blitt fôret med ensidig gift i årevis. Tyskere, nederlendere, engelskmenn, sørafrikanere, australiere og mange andre.

Kanskje noen av dem hadde landet på amerikansk jord med den samme forvridde grimasen som kvinnen på bussen hadde, men som dro derfra og så et helt annet land enn det medier hadde fortalt dem.

Det gjorde bare møtet på Keflavík-bussen enda tristere. Det er den virkelige tragedien med den indoktrinerte norske kvinnen.

Mens mange innrømmer at de ble lurt, står hun metaforisk sett fortsatt på den bussen med ansiktet forvrengt i avsky, mens hun venter på at Amerika skal bli akseptabel nok til at hun igjen kan besøke sin amerikanske fetter.

En nådeløs, ondskapsfull kampanje

Hun er selv ansvarlig for sin egen fiendtlighet, men hun er også et produkt av en mye større maskin. Det er resultatet av årevis med ensidige medier, intens gruppetenkning og en kultur som feirer forakt og latterliggjøring av en amerikansk president og halvparten av folket.

Nyere undersøkelser viser resultatene. En voldsom økning i antiamerikanisme, der bare en liten brøkdel av befolkningen i det hele tatt har lyst til å besøke USA lenger.

Mediene i Norge hadde ikke bare kritisert en amerikansk president. I over ti år hadde de ført en nådeløs, ondskapsfull og koordinert kampanje skapt for å sjokkere og skremme.

Dag ut og dag inn, år etter år, har propagandaen strømmet rett inn i folkesjelen. En vanlig person som stoler på nyhetene, har ikke en sjanse mot en slik konstant strøm av ensidig fiendtlighet.

Da kvinnen sto ved siden av meg på bussen på Island, var hun ikke engang klar over galskapen i sin egen tankegang. Hun var villig til å ofre enda en fantastisk ferie med fetteren i Florida, bare fordi Trump fortsatt satt i Det hvite hus.

Dette er alvorlig indoktrinering. Et helt lands mediemaskin hadde systematisk fratatt en helt vanlig kvinne hennes uavhengige dømmekraft og etterlatt henne med en programmert, ondskapsfull refleks.

Det er medienes oppgave å utøve kritikk og stille politikerne til ansvar, men den norske pressen krysset regelmessig grensen til ren demonisering av Trump og republikanerne.

Vi husker alle disse overskriftene og forsidene. Det finnes tusenvis av dem, om ikke millioner.

.

Det som kanskje er enda verre, er demoniseringen av dem som faktisk stemte på Trump. Et nyere eksempel kom fra Dagbladet, som publiserte en artikkel der de trakk direkte paralleller mellom den beryktede drapssekten til Charles Manson og Trumps tilhengere.

Tenk på det et øyeblikk. De tok en etablert, amerikansk politisk bevegelse bestående av titalls millioner av vanlige, hardtarbeidende mennesker, og sammenlignet dem med en beryktet, psykotisk dødssekt. Det er ekstremt drøyt.

Hvis en vanlig medieforbruker blir fôret med den typen psykologisk gift i elleve år, er ikke den fiendtlige reaksjonen en tilfeldighet. Kvinnen på bussen eksploderte fordi mediene hadde trent henne opp til å gjøre nettopp det.

Drosjesjåføren Abdullah

Noen timer etter episoden med den norske damen på Keflavík landet jeg i Norge. Flyet hadde vært forsinket, så jeg bestemte meg for å ta taxi til Oslo S. Det var ingen biler på holdeplassen, men jeg ble positivt overrasket over at Uber-appen min fungerte.

Abdullah er på vei, fortalte Uber meg. Typisk min flaks. Drosjesjåførene Ola og Hans fra min ungdom måtte vel være på lunsjpause.

Abdullah var albaner, snakket flytende norsk og virket godt integrert. Han fortalte om kona si fra Nord-Norge, barna, de to jobbene sine og hvor utrolig tøft det var å få endene til å møtes. Kona jobbet ikke, og han klaget over at hun og tenåringsdatteren elsket å bruke penger.

Han var irritert over å bli tvunget til å kjøre elbil, og over hvordan staten raner deg for absolutt alt. Så, helt ut av det blå, snudde han seg og spurte:

– Men du som bor i USA, hvordan overlever dere med DEN presidenten deres?

Før jeg i det hele tatt rakk å svare, satte han i gang med en lang tirade om Trump, tolltariffer og Kina. Jeg fikk omsider presset inn noen ord og minnet ham om samtalen vi nettopp hadde hatt om hvor miserabel han var om ståa i Norge.

Hvor stor skade har Trump egentlig påført folks liv i Norge, sammenlignet med det deres egne politikere har gjort?

Han nikket motvillig og innrømmet at ja, folk sover. Men det var åpenbart at tankene hans fremdeles var helt låst på Trump.

Derfra sporet han av til Amerika, Israel og Gaza, og det var bare å holde kjeft.

Men det er jo nettopp dette som er problemet. Mediene har trent folk til å fokusere på Trump i stedet for sine egne politikere og sin egen tomme lommebok. Det er skremmende.

Iskald nordavind på Bergensbanen

Abdullah slapp meg av på Oslo S., og jeg gikk raskt innom en 7-Eleven for å kjøpe noe å drikke.

Da jeg gikk inn i butikken, var det umulig å unngå avisstativene. Hver eneste avis hadde Trump på forsiden med en eller annen sensasjonell overskrift, og selvfølgelig med det styggeste, mest forvridde bildet de kunne oppdrive.

Ironisk nok skrek forsidene om nøyaktig de samme tolltariffene som Abdullah nettopp hadde vært så opprørt over.

Det jeg tenkte i akkurat det øyeblikket, egner seg ikke på papir. La oss bare si det var den ufiltrerte versjonen vi ser på X hver dag: Du kan rett og slett ikke hate de etablerte mediene nok.

Jeg kom meg omsider inn på toget og fant setet mitt på Bergensbanen. Billetten min var i samme setegruppe med tre kvinner som satt allerede der og skravlet i vei. Etter litt lett småprat stilte jeg dem et høflig spørsmål: – Er dere amerikanere?

Plutselig sank temperaturen i kupeen dramatisk. Det var som om konduktøren hadde åpnet alle vinduene på vidt gap. En iskald nordavind blåste gjennom vogna, og i det som må ha vært en hallusinasjon så jeg synet av en enorm lubben oransje baby-Trump i bleie som svevde over hodene våre.

Kvinnenes ansiktsuttrykk skiftet umiddelbart til ren forakt. Den ene av de freste tilbake: – No, thank God we are not!

Det var overhodet ingen tvil om hva hun mente. Jeg har snakket med mange canadiere gjennom årene, og dette var ikke normal oppførsel. De signaliserte aggressivt sin egen moralske overlegenhet og forakt for lederskapet vårt til en vilt fremmed person.

I ettertid vet jeg selvfølgelig nøyaktig hva jeg burde ha sagt:

– Å, hvorfor den fiendtlige holdningen sånn helt plutselig? Har baby-Trump i bleie trengt seg inn i hjernen deres? Forresten, liker dere den nye kommunistlederen deres, eller savner dere Fidel Castros sønn, fløtepusen Trudeau?

Men som vanlig i gjerningsøyeblikket sa jeg ingenting av dette.

Det viste seg at de tre kvinnene var på rundreise i Norge og neste stopp var Bergen. De skrøt uhemmet av hvor fantastisk Norge var og alle de hyggelige, vakre menneskene. De hadde passet perfekt sammen med damen fra Keflavík-bussen.

De var åpenbart velstående, bodde på luksushotell på Tjuvholmen og hadde reising som en ren hobby.

Det er utrolig enkelt for slike privilegerte mennesker å avfeie nesten 80 millioner vanlige amerikanere, folk som er lei av å ikke bli hørt, og som stemmer på en president som lover endring.

Du slipper aldri unna narrativet

Da jeg endelig pakket ut kofferten hjemme hos moren min, følte jeg at jeg burde ha dekket på til en tredje person rundt middagsbordet.

Mellom kvinnen på bussen i Island, drosjesjåføren, de canadiske turistene på toget og de forvridde ansiktene av presidenten på 7-eleven, hadde Trump i praksis vært skyggen min de siste tjuefire timene.

Jeg trodde at det å gå inn i stua til moren min endelig skulle gi meg et pustehull, men hun hadde NRK P1 summende i bakgrunnen. Presist på slaget kom den timelige nyhetsoppdateringen, som startet med Trump og sluttet med Trump.

I mitt stille sinn tenkte jeg: Så her sitter du. Du kan reise over Atlanterhavet, kjøre i taxier og busser, ta tog og gå inn i et privat hjem, men du slipper aldri unna narrativet.

Maskinen går døgnet rundt, et uavbrutt transportbånd som indoktrinerer alle innenfor hørevidde. Det var da det fulle omfanget av problemet ble klokkeklart for meg.

Det handler ikke bare om en isolert, aggressiv fremmed på en buss eller en sensasjonell forside i butikken.

Det er en systematisk bakgrunnsstøy som former hodet på normale, ordentlige mennesker mens de bare prøver å leve livene sine.

Man kan faktisk ikke forakte de etablerte medier nok.