Hamse Ali-saken: Det var bergenske menn som fikk omdømmetap

Torsdag kunne vi lese på Document at Hamse Alis hodeskade var for liten til å gi «falske minner». Påtalemyndigheten mente at nevropsykolog Knut Dalen hadde gitt ulovlige vurderinger av bevisene i retten og krevde 45 dagers fengsel for Ali.

Hamse Alis forsvarer, Anette Askevold, ba om frifinnelse eller straffefritak. Hun mener at Ali ville bli påført stort omdømmetap hvis han trakk forklaringen om overfallet i Nygårdsparken, og grunnga det med et avsnitt i straffeloven om uriktig forklaring.

Hvordan setter vi ord på vanviddet?

Man prøver å finne ord for galskapen som foregår i Norge, spesielt på rasisme-fronten, og noen ganger blir man rett og slett målløs og mister troen på hele menneskeheten. Men etter en stund innser man at det eneste som hjelper, er å krype ut av fosterstillingen, tørke tårene, ta pennen fatt og prøve å sette ord på vanviddet.

Hamse Alis omdømme står på spill?

Den samme mannen som falskt anklaget seks bergensere for rasistisk vold, og forvandlet Bergen og resten av landet til et stort godhetsposerende sirkus. Et «endelig har vi vårt eget Smollett og Floyd»-øyeblikk, der nidkjære antirasister tømte sparegrisene sine for å vaske bort hvit skyldfølelse.

Og mens de marsjerte i rosetog og sang «ingen rasister i våre gater», var det deres eget utvalgte offer som satte den ellers så idylliske byen mellom syv fjell i full panikk. En by der folk levde i frykt bak lukkede dører, livredde for de seks bergenserne som skjulte seg i byens mange smug, klare til å slå til når som helst.

Ingen følte seg trygge. Bortsett fra de hvite da, selvsagt.

Men det er altså Hamse Alis omdømme vi virkelig bør bekymre oss for.

Intet nytt under midnattssolen

Fra første stund lød historien absurd. Min umiddelbare reaksjon var at aldri i verden ville seks voksne bergensere ha gått sammen om noe slikt, ikke engang i fylla. Du har faktisk bedre odds for å møte en gjeng med rasende troll i skogsområdet på Fløyen.

Det kunne jo teoretisk sett hende at Den nordiske motstandsbevegelsen hadde fått tre nye medlemmer og plutselig tenkte: «Nå er vi seks, og nå skal vi jammen manne oss opp og angripe en svart fyr på el-sparkesykkel».

Men også dét er fullstendig utenfor all fornuft. Vi er rett og slett ikke skrudd sammen slik. Hvor mange nordmenn har begått slik koordinert, grov rasistisk vold som Hamse Ali angivelig var utsatt for? Jeg kommer på én sak, selv om jeg ikke kjenner til hele historien. Og akkurat den skal vi minnes om til evig tid.

Men hvis vi skal snakke om omdømmetap: Hvem er det egentlig som har fått ødelagt ryktet sitt i Hamse Ali-saken? Det er den hvite norske mannen, som alltid i slike saker, i dette tilfellet bergenske menn.

Og ingenting illustrerer det bedre enn måten Bergens Tidende fremstilte disse seks mennene på. Som primitive, voldelige, ape-lignende nazister på jakt etter innvandrere. Ikke bare er illustrasjonen fullstendig dehumaniserende og nedverdigende, den ble trykket på et tidspunkt da ingen visste hvem de «mistenkte» var.

Faksimile fra Bergens Tidende, 12. oktober 2024.

Men intet er nytt under midnattssolen i Norge. Vi har sett slike saker før, der norske menn blir hengt ut og mobbet offentlig som straff for innbilt rasisme. Ikke bare som enkeltpersoner, men som en hel gruppe.

Hvem husker ikke saken om somalieren Ali Farah? To hvite ambulansefolk ble gjort til landets største rasister og fikk livet og karrieren knust av den nådeløse mobben, hvor mediene ledet an i konkurransen om hvem som kunne være mest skamløs.

Skjermbilde fra NRK.

Rasisme overalt i verdens minst rasistiske land

Vi kan legge skylden på gjesteskribent Irene Kinunda Afriyie eller illustratør Tord Torpe. Kunstneren kunne ha valgt en helt annen illustrasjon, eller så kunne Bergens Tidende ha holdt synsingen sin for seg selv inntil rasistene faktisk var pågrepet.

Jeg kjenner ikke til Tord Torpe, men ut fra navnet antar jeg at han er etnisk norsk. Er det mulig å hate sin egen rase så sterkt? Å fremstille sitt eget folk som rasistiske, rosa aper med nazi-armbind?

Kinunda Afriyie er fra Kongo, og som så mange innvandrere får hun en plattform av hvite frelsere i Norge til å snakke om utbredt rasisme «i verdens minst rasistiske land». Hun kunne ha valgt å la være å gå den veien, men hvorfor skulle hun dét? Noen nyter å leve i en verden der man kan spille evig offer.

Og se bare hvilke muligheter det åpner i Norge: medieopptredener, boksalg, foredrag, you name it. Og toppen av kransekaken: en jobb i NRK, hvis man skulle ønske det. Vinn-vinn for alle. Bortsett fra oss andre.

Men til syvende og sist er det redaktørene i Bergens Tidende som bestemmer hva som skal på trykk. Og ingenting lyser opp dagen for mediehusene rundt om i landet, der 70 prosent (eller er det 90?) tilhører venstresiden, mer enn når man kan anklage sine egne for rasisme.

Jørgen Thormøhlen snur seg i graven

Kinunda Afriyie beskriver den massive oppslutningen i Bergen. Hun fant det virkelig imponerende å se hvordan et nabolag oppkalt etter Norges mest kjente slavehandler tar et sterkt standpunkt mot rasisme. «Jørgen Thormøhlen må ha snudd seg i graven», skriver hun.

Hvis jeg kom fra Kongo, hadde jeg kanskje vært litt mer forsiktig med å holde foredrag i Norge om rasisme og slavehandel. I hennes hjemland herjer det fortsatt massakrer, omfattende seksuell vold, bortføringer, tvangsrekruttering av barnesoldater og systematiske angrep på sivile.

For ikke å snakke om de hundretusener som er ofre for moderne slaveri i Kongo, blant dem barn helt ned i fireårsalderen som jobber i koboltgruvene som sannsynligvis bidrar til å drive telefonen og iPaden hennes. Men nei da. Det ville være en altfor ubehagelig sannhet.

For øvrig ble Thormøhlen født i hertugdømmet Holstein i 1460, og navnet hans var ifølge flere kilder Jürgen Thor Möhlen. Men akkurat som med Hamse Ali må de dikte opp rasister i Norge. En tysk fyr fra 566 år tilbake fungerer utmerket.

Hun fikk jo spalteplass i BA for å skrive om Jørgen Thormøhlen, skolere oss i de svartes historie i Norge og kreve at vi innfører en «Black History Month».

Rasisme-narrativet må leve videre

Kinunda Afriyie forteller at etter å ha sett bildet av Hamse Ali, har hun gått raskere enn vanlig når hun går av bussen sent på kvelden. Hun ser seg oftere over skulderen, for hun vet at «selv etter en så vellykket demonstrasjon mot rasisme, kan det fortsatt være seks voldelige rasister på frifot i Bergen.»

Irene Kinunda Afriyie er ikke alene. Hun har med seg hele den selvopphøyde mobben i Norge som i årevis har vært på et nådeløst tokt etter rasister i den etnisk norske befolkningen. Fra ambulansefolkene til Atle Antonsen til seks rasistiske bergensere til Hårek Hansen og mange andre.

Og det vil komme flere. For rasisme-narrativet må leve videre. I deres virkelighetsbilde vil de seks fiktive rasistene fra Bergen alltid gå løse i Nygårdsparken, eller hvilket som helst sted i landet, for den saks skyld.

Omdømmet til hvite norske menn ble ødelagt for lenge siden, og de som med vilje ødela det, kunne ikke brydd seg mindre.